Melodisterkt fra Pearl Jam

Albumet er lett å avvise ved første, andre og tredje lytt, men slynger seg rundt strupen et stykke ut i fjerde runde.

Pearl Jam har vært seigere og mer produktive enn noen av de andre storhetene fra grønsjepoken, men som et episk og tidløst rockband glapp det ganske tidlig for Vedder og co.

Bandet har hatt et forknytt og in-trovert drag over seg i mange år nå, som bare glimtvis har ført til minneverdige albumkutt.

«Binaural» har et friere og løsere snitt over seg som kler og løfter Pearl Jam. Den intense «Breakerfall», den ladete «Light Years», den knugende mektige «Rival» og den nydelige, lavmælte flukten av en singel, «Nothing As It Seems», er Pearl Jam helt ute av sumpen. Låtene vokser seg ut av en albummaterie som i utgangspunktet virket som nettopp det. Og Eddie Vedder løfter seg opp fra å være en selvmedlidende syter til å stå fram som den sjeldent sterke tekstformidleren han er. Fortsatt med et forknytt ytre, men med langt mer på hjertet enn vi har blitt vant til. Den lille barnevisa «Soon Forget» og den dvelende avslutteren «Parting Ways» er eksempler på et Pearl Jam som låter mer interessante enn på mange år, som ikke gjør det lett for lytteren, men som belønner den som blir ved stereoen med en innfløkt, stemningsrik og melodisterk plate.

Og med ett var det grunn til å glede seg til bandets Spektrum-konsert i slutten av juni.