Kjemien mellom Trump og Putin

Men de får det ikke til

De vil så gjerne. Men de får det ikke til. Hvorfor får ikke Trump og Putin til det samarbeidet de begge vil ha, spør Morten Strand.

BLIKKET STEMMER: Donald Trump og Vladimir Putin i Danang i Vietnam i november i 2017. / Foto: AFP / NTB Scanpix
BLIKKET STEMMER: Donald Trump og Vladimir Putin i Danang i Vietnam i november i 2017. / Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Det ser ut til at kjemien mellom de to stemmer. Trump ser opp til Putin som en politikkens «strong-man», som en sterk leder. I valgkampen i 2016 snakket Trump om Putin som nettopp en sterk leder, og sammenliknet ham med daværende president Barack Obama, som han sa var en svak leder. Hva Putin egentlig mener om Trump blir mer spekulasjoner. Men at Putin ville ha Trump som president i USA, og ikke Hillary Clinton, er åpenbart. Da Trump seilte opp som en kandidat til presidentvalget i 2016 som faktisk kunne vinne, sa Putin om ham:

- Han er en veldig smart person, uten tvil talentfull.

OM IRAN: – Jeg tror Iran ønsker å snakke, og hvis de ønsker å snakke, ønsker vi å snakke også, sier Donald Trump, som mandag er i Tokyo for å møte Japans statsminister Shinzo Abe og keiser Naruhito. Video: CNN Vis mer

Flørten var oppsiktsvekkende, og Trump var den eneste av de amerikanske presidentkandidatene som Putin kommenterte. Etter at Trump ble valgt har Putin støttet presidenten i Russlands-etterforskingen i Washington, og sagt at etterforskingen viser hvor dysfunksjonelt det amerikanske politiske systemet er. Det er all grunn til å tro at Putins støtte til Trump skyldes noe så oppsiktsvekkende som at for Moskva så er USAs president Vestens og det liberale demokratiets verste fiende. Moskvas vurdering er i utgangspunktet at Trump er en mann som tjener Russlands interesser i internasjonal politikk. Derfor dyrker Putin i det offentlige rom et slags vennskapelig avstandsforhold til Donald Trump.

Med Trump er det annerledes. Han har flere ganger ytret et ønske om å gjøre Putin til sine nye bestevenn. Og etter det oppsiktsvekkende møtet i Helsingfors i fjor sommer - der Trump fikk massiv kritikk i USA for å møte uforberedt, for så å bli tvinnet rundt lillefingeren av Putin - så gjorde Trump seg følgende refleksjon etter først og ha vært i Brussel og London:

- Så, jeg har Nato, jeg har Storbritannia, som på en måte er i kaos. Og jeg har Putin. Tenk deg, Putin kan være den enkleste av dem alle. Hvem kunne tenkt seg? Hvem kunne tenkt seg?

Nei, hvem kunne tenkt seg? I den grad tanken - i den virkelige verden - i det hele tatt lar seg tenke. At å forholde seg til Putins aggressive Russland - som i utenrikspolitikken har sine sovjetiske reflekser - kan være enklere for USAs president enn å forholde seg til sine tradisjonelle allierte i Nato, og til Storbritannia, som i forrige århundre var USAs aller nærmeste, bundet sammen som de var over Atlanteren, av to verdenskriger.

Om en måned møtes Donald Trump og Vladimir Putin etter planen på G-20 møtet i Japan. Det er i det minste et varslet framskritt i forhold til det siste G-20 møtet i Argentina i november i fjor. Der avlyste Trump det planlagte møtet med Putin på grunn av den russisk-ukrainske konfrontasjonen ved innseilingen til Azov-havet, der russerne tok arrest i tre ukrainske marinefartøyer, og sendte mannskapet på 24 til Lefortovo-fengselet i Moskva, der de ble naboer med Frode Berg.

Utsiktene til et forbedret forhold mellom USA og Russland er ytterst små. Den mest banale grunnen er at det ikke lenger er Trump som styrer amerikansk Russlands-politikk. Russlands-etterforskingen i Washington har satt Trump fullstendig på sidelinja. Sanksjonene mot Russland styres av Kongressen, og den har - sterkt imot presidents vilje - blitt forsterket i Trumps tid.

Men det er også andre sterke grunner til at forholdet er som det er. Og at det ikke vil bli bedre med det første. Det har for så vidt også å gjøre med en banalitet. Den handler om hvordan Trump er skrudd sammen. Og det handler om at det er vanskelig å forestille seg at Trump kan gjøre noen som helst avtale med Russland, som han ikke kan selge som en triumf i USA.

For hva har Putin å selge, som kan gi Trump den triumfen han trenger for å erklære en «suksess»? Svaret er, ingen verdens ting. Det er ingen business mellom de to land som Trump kan selge til bønder i Midtvesten eller gruvearbeidere i rustbeltet. Og for Putin å bytte bort Ukraina for å gi Trump en seier i Syria eller Venezuela er nesten utenkelig. Krim og Ukraina er hellig i dagens Russland. Å bytte det bort nå ville ikke bare være upatriotisk, men nærmest forræderi.

Og så er det de strukturelle grunnene, USAs og Russlands interesser i internasjonal politikk. De gjør at det er en slags systematikk i at Washington og Moskva havner på hver sin side i de store internasjonale konfliktene. Vi ser det i Ukraina. Vi ser det i Syria. Vi ser det i Venezuela. Og vi ser det når det gjelder veien til et nytt rustningskappløp. Tyngden av USAs og Russlands nasjonale interesser veier mer enn den eventuelle kjemien mellom Trump og Putin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.