Men er det jazz?

Nå, på tampen av jazzens århundre, foregår det en flittig musikalsk eksperimentering som avstedkommer «ny» jazz. Velsignet med datateknologi som var utenkelig i går, utfolder lek og lærd sin kreativitet i elektroniske julenisseverksteder, og som alltid når noe nytt skjer: Til glede, irritasjon og forvirring for omgivelsene.

Debatten om hvorvidt Helen Eriksen, Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft lager like stuerein jazz i 1999 som Louis Armstrong gjorde i 1927, Charlie Parker i 1945 eller Miles Davis i 1949, 58, 69 og på 80-tallet, skal ikke reises her. Hensikten er snarere å minne om at jazz alltid har vært musikk som har invitert til eksperimentering og sjangersamrøre, enten det har skjedd ved at jazzen er blitt «stjålet fra» eller selv har «stjålet» fra andre musikkformer. (Anvendt på musikere og komponister i stedet for musikkformer heter det «har inspirert» eller «latt seg inspirere av»- det virker mer kulturelt da.)

Symfonisk jazz

Den direkte foranledning til disse betraktningene er en vidunderlig CD som utkom på tampen av fjoråret: «New World Jazz» (RCA Red Seal). Der gir den amerikanske dirigenten/pianisten Michael Tilson Thomas (54) og hans hjertebarn, det Miami-baserte akademiorkesteret New World Symphony, seg i kast med kjernerepertoaret til den sjangeren som vanligvis kalles «symfonisk jazz»- musikk komponert av jazz-begeistrede, mer og mindre «klassiske» komponister, vesentlig i første del av århundret.

Det betyr Igor Stravinskijs «Ebony Concerto», komponert i 1945 og uroppført av Woody Hermans band i Carnegie Hall året etter; Darius Milhauds «La Création du monde» (1923); Paul Hindemiths «Ragtime» (1921) og George Antheils «A Jazz Symphony» (1925). Og det betyr ikke minst George Gershwins «Rhapsody In Blue», bestilt av den selvoppnevnte (og hvite) «king of jazz», Paul Whiteman, og urframført av hans orkester i New York i 1924. Med Tilson Thomas som klaversolist lager det unge orkesteret en suverent swingende og potent versjon, og låter i tillegg som en blanding av tælstruttende storband og symfonisk jazzpønkensemble i Leonard Bernsteins «Prelude, Fugue and Riffs» (uroppført på TV i 1955 med Benny Goodman som klartinettsolist) og John Adams' rockete «Lollapalooza» (1995 og på plate for første gang). Det hele roes ned i David Raskins filmmusikk fra 1952 til Vincente Minnellis «The Bad and the Beautiful», og i den påfølgende stillheten er det lett å skjønne hvorfor det engelske tidsskriftet Gramophone valgte «New World Jazz» som månedens CD i desember.

(For øvrig er Michael Tilson Thomas også CD-aktuell med sitt San Francisco Symphony i et beslektet repertoar, dobbelt-CD-en «George Gershwin: The 100th Birthday Celebration», også den på RCA Red Seal.)

Rock

Symfonisk jazz handler altså mest om at klassiske komponister har hentet jazzelementer, særlig den såkalte «swing-fornemmelsen», til «sin» musikk, selv om et jazz-ikon som Duke Ellington nærmet seg sjangeren fra den andre kanten. 50-tallets såkalte «third stream»-musikk var et forsøk på å videreutvikle en gjensidig klassisk/jazz/etnisk-befruktning, men gjennom annen del av århundret overtok rock- periodens nye musikk- og i noe mindre grad etniske musikkformer rollen som jazzens nærmeste musikalske nabo. Klarest har det kommet til uttrykk ved at jazzmusikere har lånt til dels heftig fra rockens bastante rytmiske driv, elektriske/elektroniske klangbilder og melodiøse tilgjengelighet, helt fram til dagens nyeste jazzhybrider.

Parallellen er lett å øyne: Fra århundrets begynnelse via sin storhetstid på 20- og 30-tallet og fram til 50-tallet var jazzen den nye, vitale og energiske musikken som tiltrakk både publikum og inspirerte andre musikkformers komponister. Gjennom andre del av hundreåret har rocken, og til dels etnisk musikk, hatt sine fire- fem store tiår, og virket som en vitaminkilde på mange fra den «etablerte» jazzmusikken. Det burde egentlig verken være til å forundre eller irritere seg over.

Mer å hente

Men kanskje kunne det være en tanke, i en tid der det voksne publikumet svikter det klassiske konsertlivet og CD-markedet er overmettet med musikken til de siste tre- fire hundre års store komponister, å gjøre som Michael Tilson Thomas har gjort: Rette søkelyset mot den symfoniske jazzen. Vel er «Rhapsody In Blue» mer enn godt representert i CD-reolene, men det finnes mye mer å hente i denne tradisjonen, både for orkestre, plateselskaper og ikke minst for jazzfestivalene med sine prosjektmidler. Vel er det viktig å være åpen for det nye som skapes i jazzens grensestrøk i dag, men jaggu fantes det noen høreverdige fusjonister før i tida, også. Selv om de ikke hadde PC, Internett og CD-brenner.