Men først kom boka

«Det er så uhyggelig stille bak dem, det kan bare bety at nå kommer noen! Han kjenner skrekken ta nakketak, han kan ikke for alt i verden snu sig og se mot det svarte holtet, hvor folk med bøsser og hunder hvert øieblikk må dukke frem...»

  • Slik skildrer forfatteren Gunnar Larsen «Ekstrøm»s og «Gustav»s flukt i dokumentarromanen «To mistenkelige personer». Nå som Tancred Ibsens filmatisering ikke lenger har visningsforbud, kan filmversjonen omsider oppleves på Cinemateket i mars. Norsk Films direktør, Tom Remlov, karakteriserer den som ytterst severdig, men understreker at den er en gammel film. Boka, derimot, er påfallende «ny». Den foregriper dokumentarsjangeren, som seinere skapte storheter som Truman Capote og Norman Mailer.
  • At «To mistenkelige personer» ikke er å få i vanlig bokhandel, er en skam. Vil du ha tak i den, må du på biblioteket eller i antikvariat. Så rik er ikke norsk litteratur, at vi har råd til å miste slike utropstegn. Neste år vil heldigvis Gyldendal rette på saken, når flere av Larsens bøker utgis i nye pocketutgaver. Parallelt kommer en stor biografi, skrevet av Randi Bård Størmer, for å markere hundreårsdagen for forfatteren og Dagblad-redaktørens fødsel.
  • Nettopp journalistikkens fortettete fortellerspråk, kombinert med romanforfatterens kresne ordvalg og sans for dramaturgi, preger «To mistenkelige personer». Den bygger altså på mordet på to ubevæpnete lensmenn i 1926, som førte til den mest omfattende forbryterjakt i norsk-svensk kriminalhistorie. Resultatet av jakten var allment kjent, da romanen kom ut i 1933. Likevel er den intenst spennende. Hos Larsen er en kvast med rød tyttebærlyng mer illevarslende enn noe blodspor.
  • Filmen ble stanset i 1950, av personvernhensyn. Forbryteren hadde sonet sin straff, og ville beskytte sin familie. Larsen hadde endret mennenes navn, men holdt seg ellers strengt til fakta. Han var til stede da den ene overga seg og den andre skjøt seg: «I det skuddet går, vet han at denne gangen vil det ikke svikte.» Seinere gikk han opp fluktruten, for å få med alle sanseinntrykk. «Han skrev slik journalister gjør i dag, personlig og moderne,» sier Randi Bård Størmer.
  • Boka vakte debatt da den kom ut. Sigurd Hoel skrev i sin anmeldelse: «Den boka skulle jeg gjerne ha skrevet.»