Men har de fantasi?

Debutantantologien «Signaler» sender ingen signaler om hvilke forfattere vi bør følge med på i fremtiden. Det er blitt så enkelt å gi ut bok i Norge at antologien kan legges ned.

FANTASILØSE? «Men jeg spør meg selv: Har de fantasi? Klarer de å skrive om noe som er større enn deres egen verden? Jeg vil at de skal drømme seg bort, til et annet liv og en annen plass» skriver Anna Katharina Fonn Matre. Foto: Ralph Orlowski / Reuters / NTB Scanpix
FANTASILØSE? «Men jeg spør meg selv: Har de fantasi? Klarer de å skrive om noe som er større enn deres egen verden? Jeg vil at de skal drømme seg bort, til et annet liv og en annen plass» skriver Anna Katharina Fonn Matre. Foto: Ralph Orlowski / Reuters / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Hvis du er en ung forfatter og sitter alene på hybelen med kun ett mål, å skrive en bok, vil det ikke ta lang tid før du innser at livet er meningsløst. Det ser ut til at norske forfatterspirer skriver om seg selv, eller dem som likner dem selv. Det er kanskje ikke så rart. Man søker de nære ting når man lærer seg å skrive. Kanskje er det noen som sier det til dem på forfatterkurs: Skriv om det du kjenner! Som et ekko fra en film. Men i lengden blir det innmari kjedelig. «Signaler» er Cappelen Damms debutantantologi, som hvert år skal gi oss en forsmak på hvilke forfattere vi har i vente de neste årene. Tolv debutanter får korte tekster på trykk, og fire erfarne forfattere inviteres til å "kommentere" debutantenes innsats gjennom skjønnlitterære bidrag.

Frederik Hagen
har skrevet en rekke korte tekster om en ung mann som vandrer gatelangs i Bergen:

«Selv Lucian Freuds selvportretter er blitt følelsesløse.
Og Tor Ulvens dikt har for lenge siden sluttet å gi mening for meg.
Ikke engang bilder av nakne jenter klarer å vekke noe.
Jeg legger fra meg pennen og drikker to flasker rødvin. Han fortsetter: Jeg klarer ikke å bli fascinert, delvis fordi jeg er rastløs, delvis fordi jeg er grepet av min egen historie (...)»

Jeg vet at det er hovedpersonen i teksten som snakker, at det ikke trenger å være forfatterens stemme. Men er det ikke det likevel? Jeg trekker frem denne teksten fordi den er typisk for «Signaler 2013». Det er påfallende at alle utenom to tekster i årets debutantantologi er skrevet i jeg-person. Er det virkelig så interessant å utforsket jeg-et at nesten samtlige velger denne innfallsvinkelen? Eller klarer de ikke å søke lenger ut? For verden oppleves gjennomgående som liten i alle tekstene. Til tider blir inntrykket nesten klaustrofobisk. Kulissene er blant annet en trang hybel, en mørk kjellerstue, smale bergensgater, et trangt hotellrom og et stillestående gamlehjem.

Tekstene i antologien
er i all hovedsak passive. Hovedpersonene er på en eller annen måte handlingslammet, uten forbindelse med hverdagen. En ung lærer går fra en skoleklasse midt i skogen og drar hjem til hybelen sin for å få orden på livet. Men aller helst vil hun bare bli der inne på hybelen sin. I en annen fortelling får en jente sammenbrudd midt i en krise på jobb på gamlehjemmet. Hun vil helst lukke seg inne på et bad resten av livet. En tredje møter en mann på toget og tar ham med til et hotellrom på Lillehammer, hvor de legger seg til å sove i flere døgn. Heller ikke hun vil tilbake til hverdagen. De virker helt utmattet alle sammen. Men utmattet fra hva? Sitt moderne liv, selvsagt. Med alle kravene. Det skriver også redaktørene i sitt forord til boken. Flere av individene virker som de leter etter noe håndgripelig — vanen — det som gjør at de ikke trenger å tenke på meningen hele tiden. Men beskriver dette, som redaktørene hevder, en rå, kald form for ensomhet, eller er det bare normal ungdom som er i ferd med å vokse opp? Et sted bak i hodet mitt surrer det: klipp håret og få deg en jobb. Om romankarakterene altså.

En passasje i Mette Skaueruds tekst oppsummerer i grunnen antologiens hovedtendens godt:

«Her stod jeg med reint tøy i min egen leilighet, ferske aviser, syltetøy på brødskiva og søvn i øyekroken. Aleine, og med en frihet jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Det var for trangt på innsiden. Det var for stort for ord. Hva skulle jeg si?
— Hei, jeg har det så bra, jeg.»

Alt er normalt, alt er rutine, alt er ok. Hva skal man da skrive da? «Hei, jeg har det så bra, jeg?» Nei, det kan man jo ikke skrive. Da må man dikte. Det er helt klart at disse forfatterspirene har lært seg å observere. Flere av dem har gått på skrivekunstakademi. Der lærer de å utbrodere livets detaljer. Håndverket sitter altså. Men jeg spør meg selv: Har de fantasi? Klarer de å skrive om noe som er større enn deres egen verden? Jeg vil at de skal drømme seg bort, til et annet liv og en annen plass.

Jeg prøver å se for meg hvor disse skribentene er om ti år. Kommer de til å vokse seg ut av disse angstfylte scenariene, få seg en jobb og en familie? Blir de forfattere? Kommer de så til å havne i en ny eksistensiell krise, og på nytt sette seg ned og beskrive den klaustrofobiske tilværelsen — kanskje denne gangen i form av tidsklemmen? Eller vil de finne frem til de gode historiene som lar oss drømme litt, og ikke bare trekker oss inn i dypet av angsten for friheten? De tekstene som er unntak fra denne tendensen, er også de sterkeste. De er dessuten skrevet av de eldste. Så det er nok rom for utvikling. Elias Aamot skriver om en vitenskapsmann som lar kollegene bytte ut hjernen hans bit for bit til han mister kontrollen over talesenteret og bevegelsene sine. Han er virkelig fanget i seg selv. Og i Wincent Cocks tekst «Vagusnervøs» møter vi kynismen og grådigheten på sitt verste. Det kunne vært opptakten til en slags krimroman.

«Signaler» skal lodde dypet hos norske skjønnlitterære debutanter. Det er i alle fall målet. Antologien har en lang og stolt historie. Hver vår siden 1986 har forlaget sendt opp denne prøveraketten. Og mange dyktige forfattere har hatt sin debut i «Signaler». Det kan tenkes at en av årets bidragsytere er en fremtidig forfatter, men det er umulig å si. Antologien sender ingen signaler. Det er ikke lovende, tittelen tatt i betraktning. Men det er kanskje ikke så rart. Det er blitt enkelt å gi ut bok i Norge. Så enkelt at antologien på sett og vis mister sin funksjon. 13 000 forlag. 6000 utgivelser i året, og tidsskriftene og fanzinene er mange. Heller ikke Gyldendals «Granta», som skal fylle noe av den samme rollen som «Signaler», overbeviste tidligere i år. Kanskje er det på tide å avslutte den 27 år gamle antologitradisjonen. Vi trenger den ikke mer. Boltreplassen for norske forfatterhåp er mer enn stor nok.

Teksten ble først publisert i Minerva.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.