Men hva skal velgerne tro?

Når vi går inn i august og valget rykker nærmere, kan vi slå fast at det på det mange måter vært Ernas og Høyres sommer. På godt, men mest på vondt. Med utgangspunkt i Høyres elendige oppslutning har Dagens Næringsliv gjennom en artikkelserie satt søkelyset på Høyres problemer. Nåværende og tidligere Høyre-politikere og sympatisører har framstått med ulike syn på hva Høyre bør gjøre og hvem de bør samarbeide med. I tillegg har Høyre-representanter vært aktive i media med markeringer på diverse saksområder, dels i tråd med, dels i strid med eget program. Dermed har Høyre i sommer framstått som det rene politiske seminar. Det kan virke som om programprosessen og strategidiskusjonene nå tas i full åpenhet, lenge etter landsmøtet og kort tid før valget.

Å få oppmerksomhet og spalteplass kan være bedre enn å bli klemt og glemt mellom Jens og Jensen. Men all reklame er ikke nødvendigvis god reklame. Vi har fått demonstrert et Høyre som ikke vet hvilken vei det skal gå, mot Frp eller mot sentrum. Det hadde velgerne fortjent å vite, for valget av retning gir ulik politikk. Betyr en Høyre-stemme milliardskattelette og storstilt privatisering sammen med Frp eller en miljøoffensiv og skolesatsning sammen med Venstre og KrF? Høyre har i stedet sagt ja takk, begge deler. Det gjør valget vanskelig for velgerne.

Da Høyre-leder Erna Solberg i sin landsmøtetale i april sa at Høyre kan gå i regjering med Frp, vakte det jubel i salen. Da hun i neste setning sa at Høyre også kan regjere med KrF og Venstre, fikk hun også applaus. Fra den andre halvparten av forsamlingen. Det var altså ikke et samlet parti som ga sin tilslutning til strategien med å holde alle dører åpne for å sikre regjeringsskifte og ikke-sosialistisk samarbeid. Dette har vært og er partiledelsens problem og frykt: Stenger man døra den ene veien før valget, mister man velgere og kanskje en mulig regjeringskonstellasjon etter valget. Men ved ha flere utganger og å prøve å gjøre alle til lags, risikerer man å ikke bli likt av noen. Når stortingskandidat Torbjørn Røe Isaksen mener problemene skyldes regjeringssamarbeidet med KrF i forrige periode, kan han ikke ha skjønt hva et regjeringssamarbeid med sentrum betyr. Bondevik II-regjeringen ga 25 millioner i skattelette. Mer er det ikke mulig å presse ut av KrF. Høyre framstår ved inngangen til valgkampen som et parti i identitetskrise. Det er ikke akkurat noe godt utgangspunkt for å vinne valget. Meningsmålingene fra første halvdel av valgåret peker snarere mot katastrofevalg.

Hovedfokuset er ikke å bli større enn Frp. Det gjelder å få borgerlig flertall. Om det blir noen få prosenter opp eller ned den ene eller andre veien, er ikke avgjørende, sa Solberg til Dagbladet før landsmøtet. Summen var viktigst. Dersom Frp hadde ønsket borgerlig samling, burde lederen for det største opposisjonspartiet, Siv Jensen, tatt på seg ansvaret for samling. Det har hun droppet. Erna Solberg har derimot tatt på seg rollen som borgerlig storesøster som ofrer seg for å bygge opp et regjeringsalternativ til de rødgrønne. Høyre vil være et helhetlig styringsparti og garantist for at borgerlig flertall betyr borgerlig regjering. Det kan være en selvutslettende prosess, ifølge Solberg.

Det er nettopp det som har skjedd. Høyre har visket ut sin egen profil. Hvorfor skal man stemme Høyre hvis det er summen av borgerlige stemmer på valgdagen som teller? Men borgerlig valgseier forutsetter også et Høyre med mer enn 14 prosent oppslutning. Kanskje er det derfor Høyre-representanter nå i sommerukene har forsøkt å få oppmerksomhet rundt Høyre-sakene, saker der Høyre har høy troverdighet. Høyre-lederen fikk ros da hun i forbindelse med Islands EU-søknad løftet EU saken og anklaget Siv Jensen for manglende lederskap i en så stor og viktig sak. For Høyre er EU-saken viktigere enn regjeringsmakt, sa Solberg. Her var det et klart Høyre-budskap som markerte forskjell til andre på borgerlig side.

Men da Høyres fremste skolepolitiker Ine Marie Eriksen Søreide og den fremadstormende Torbjørn Røe Isaksen skulle markedsføre Høyres skolepolitikk i helga, gikk det ikke like bra. Inntrykket av at Høyre nå vil ha konkurranse med rangering og medaljer inn i skolen, måtte dempes omgående av partilederen. Hvordan er det mulig å rote til og skape tvil om en av Høyres fanesaker på en slik måte noen uker før valget? Og når Oslo-kandidat Nikolai Astrup tar til orde for heroin på resept som landsmøtet i vår sa nei til, er det da uttrykk for at Høyres Hus har gitt opp å styre troppene, og hver og en nå får kjempe for sin stortingsplass? Hva skal velgerne tro?

Høyre har noen uker på seg til å samle seg etter sommerens seminar. Det er valgdagen som teller. Men lite tyder nå på at det blir Høyres år i år.