FAKTASJEKK: Doremus Schafer mener mange har vært for raske med å slå fast at norske kvinner ikke er politisk engasjerte på bakgrunn av en Facebook-undersøkelse. Foto: Alex Milan Tracy/Sipa USA/ NTB Scanpix
FAKTASJEKK: Doremus Schafer mener mange har vært for raske med å slå fast at norske kvinner ikke er politisk engasjerte på bakgrunn av en Facebook-undersøkelse. Foto: Alex Milan Tracy/Sipa USA/ NTB ScanpixVis mer

Men hvordan målte man egentlig kvinners «interesse for politikk»?

Bekymringene for kvinners fravær av politisk engasjement på Facebook, bygger på en studie med vesentlige metodiske begrensninger - og tildels rene feiltolkninger av funnene.

Meninger

I en artikkel på Minerva sist onsdag tok Ragnhild Ulltveit-Moe et oppgjør med kvinners (inkludert sin egen) angivelige manglende interesse for nyheter og politikk, især når det gjelder å debattere på Facebook. Ifølge henne er det en «trend i samfunnet (at) norske kvinner er ikke spesielt opptatt av politikk på sosiale medier». Samme kveld fulgte Minervas kulturedaktør opp med en enquete ut fra det kategoriske premisset «Slik er det altså: Sett under ett «deler» og «liker» kvinner mer i sosiale medier enn det menn gjør, men når det kommer til politikk og nyheter, domineres Facebook av delinger fra menn, og norske kvinner er verst i klassen på verdensbasis», og i en oppfølgende artikkel neste dag har man skrudd til konklusjonen enda et hakk og slår fast at «Kvinner i Norge ser ut til å falle helt ut av den etter hvert meningsbærende og presedensskapende arenaen som Facebook representerer i 2017».

Ulltveit-Moes argumentasjon bygger i stor grad på egne og anekdotiske erfaringer, samt én konkret studie der Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg har analysert stordata fra millioner av Facebook-brukere og kategorisert dem ut fra hva slags sider de har «likt». Denne studien fikk også betydelig medieoppmerksomhet da den kom for et drøyt år siden - men Minerva viderefører mange av de misforståtte og overdrevent kategoriske fremstillingene av studien som ble gjort den gangen (til tross for at dette allerede da ble påpekt både av undertegnede og av flere andre).

Hvilke interesser kvalifiserer som «interesse for politikk»?

Ulltveit-Moe slår fast at denne studien viser at «kvinner [utgjør] kun 30 prosent av dem som er interessert i politikk og nyheter på Facebook, basert på likes». Her legger hun seg på linje med mye av den tidligere dekningen, som snakket om «politisk interesse» (eller tildels det enda mer upresise «samfunnsengasjement») uten å gå inn på hvordan studien faktisk definerer dette begrepet.

Selve studien gjør det nemlig klart at «politisk interesse» er målt ut fra en snever partipolitisk tilnærming, der man kun teller om folk har «likt» sider som tilhører politiske partier, enkeltpolitikere, og visse andre sider som Facebook rubriserer som «Politics».

Dette betyr for det første at man ikke har målt noenting om hva slags enkeltartikler og -statuser som folk har likt eller delt (selv om det er dette Minerva konkret snakker om som en angivelig dokumentert kjønnsforskjell), kun hvilke sider de har likt som er eksplisitt «politiske».

For det andre er det en hel rekke sider som ikke kommer med i denne kategorien, selv om de tilhører organisasjoner som Amnesty eller Greenpeace som er tydelige politiske aktører, eller handler om konkrete politiske kampsaker som homofiles rettigheter eller likestilling. «Liking» av denne typen sider rubriseres isteden som «sosial aktivisme» – og i denne kategorien er kvinner i klart flertall i Norge (ca. 60% av de norske «sosiale aktivistene» er kvinner, som også ser ut til å være den høyeste kvinneandelen i denne kategorien av alle de undersøkte landene).

Det prosentvise gapet mellom kjønnene er riktignok større for politisk interesse, der menn utgjør 70%. Men det er så mange flere «sosiale aktivister» enn «politisk interesserte» (nesten 2.000 av førstnevnte i studiens utvalg, mot bare 374 av sistnevnte) at hvis du legger sammen de to gruppene, så er kvinner i flertall totalt sett.

Ulltveit-Moe nevner denne gruppen bare med en kortfattet henvisning til at «På et område skilte kvinnene i Europa og Amerika seg ut sammenlignet med resten av verden, og det var at de var mer interessert i saker om humanitær bistand og miljøsaker» (uten at det er klart for leseren om de er «mer interessert» i dette enn sin egen politiske interesse, mer enn menns interesse for disse temaene, eller mer enn resten av verdens interesse). Hun mener at dette ikke strider mot hennes hovedtese om kvinners manglende vilje til å debattere politikk på FB, ettersom man «stort sett deler den type artikler med mennesker som allerede er enige med en selv, og det er sjelden det man deler er så kontroversielt i egne venners øyne».

Studien gjør det imidlertid klart at «sosial aktivisme»-kategorien omfatter en lang rekke «causes, nonprofit organizations, and nongovernmental organizations», og ramser opp: Humanitære saker, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, antirasisme, religionsfrihet, arbeideres rettigheter, miljøspørsmål, «og så videre».

Som påpekt i den påfølgende debatten etter Ulltveit-Moes artikkel, er dette spørsmål som i høyeste grad både er politiske og kan være sterkt polariserende - langt mer enn mange rent partipolitiske diskusjoner om fylkeskommunens oppgaver eller innslagspunktet for toppskatt. Når man på generelt grunnlag hevder at kvinners målte engasjement i slike saker ikke kvalifiserer som «interesse for politikk» , blir det naturlig å spørre som Heidi Nordby Lunde gjør om dette egentlig sier mest om kvinners interesse, eller om en forenklet og urimelig bortdefinering av visse temaer som upolitiske.

Norske kvinner kommer dårligst ut - hvis man stiller høyest forventinger til dem

Ulltveit-Moe trekker også frem (også dette direkte hentet fra tidligere dekning og Brandtzægs egne uttalelser) at «Norske kvinner i alderen 13 til 28 år er blant kvinnene i verden med lavest interesse for nyheter og politikk på Facebook (...) en plassering de deler med kvinner fra Brasil og Iran», mens Larsen utroper norske kvinner til å være «verst i klassen på verdensbasis».

Men heller ikke dette stemmer med de faktiske dataene. Realiteten er tvert imot at andelen unge kvinner som kvalifiserer som «politisk interesserte» etter studiens kriterier, er mer enn dobbelt så høy i Norge som i Brasil. Grunnen til at norske kvinner kommer 'dårligere ut' er at norske menn i samme aldersgruppe har et enda større 'forsprang' på brasilianske menn, slik at kvinner utgjør en lavere andel av politisk interesserte under 29 år.

Dette siste kan selvsagt også være et relevant resultat å trekke frem: Hvis man tolker mennenes høyere politiske interesse som uttrykk for en generell tendens i samfunnet som helhet. og bruker det som målestokk for hva man forventer å finne hos norske kvinner, så kan man si at de ligger lavere enn man kunne forvente. Man har altså målt en større kjønnsforskjell i Norge enn i Brasil – men også en større politisk interesse hos begge kjønn.

Det blir dermed kategorisk uriktig når f.eks. Dagsnytt attens programleder hevder at unge norske kvinner er «blant kvinnene i verden med lavest interesse for nyheter og politikk på Facebook - faktisk på linje med kvinner fra Brasil»; eller når andre medier skriver at «unge kvinner fra Spania viser større interesse (enn norske)», når de politisk interesserte kvinnene utgjør omtrent samme andel av totalutvalget i Spania og Norge. Og det går også litt på tvers av Minervas ideologiske linje å skulle plassere norske kvinner på en skambelagt jumboplass, når de utviser mer interesse enn mange andre så lenge vi bare sammenligner kvinner mot kvinner.

Vi, de 1% politisk interesserte?

Et annet problem med fremstillingen av studien (både fra Brandtzæg, Minerva, og mediene generelt), er at man gir høyst mangelfull informasjon om terskelen for å kvalifisere for «politisk interesse». På Dagsnytt atten hevdet sogar Ulltveit-Moe at «det er veldig lavterskel (denne studien) måler» (med henvisning til at man bare behøver å 'like' sider og ikke debattere aktivt)

Realiteten er imidlertid at det var kun 374 nordmenn – altså under 1% av de 41.000 undersøkte i det norske utvalget – som tilfredsstilte studiens kriterier for «politisk interesse». Dette er åpenbart mye lavere enn den faktiske andelen av befolkningen som er «politisk interesserte», etter enhver meningsfylt kvalitativ definisjon av begrepet. At studiens metodikk gir et så lavt resultat, er en klar indikasjon på at terskelen for «politisk interesse» kan være satt så høyt at det er uhyre få Facebook-brukere som klarer å passere nåløyet.

Studiens kriterie for å kvalifisere som «politisk interessert» er altså at man må ha likt fire eller flere sider som rubriseres som «Politics». I en slik kvantitativ studie vil man alltid måtte sette en «cut-off» som er litt arbitrær, og der noen personer vil bli 'feilklassifisert' (i den forstand at en individuell kvalitativ analyse ville ha plassert dem i motsatt kategori). Men da er det desto viktigere å huske på at man bare har målt en eller annen egenskap som har fått merkelappen «politisk interesse», og som slettes ikke behøver å være identisk med den ordinære betydningen av samme begrep.

Én ganske innlysende og banal feilkilde, er at man ikke fanger opp alle de som er politisk interesserte, men som ikke bruker Facebook til slik informasjonsinnhenting. Det er neppe så fryktelig uvanlig å bruke Facebook primært til kontakt med venner/familie/kolleger, samtidig som man følger aktivt med på nyheter via tradisjonelle medier, eller nettaviser, eller for den saks skyld andre sosiale medier som Twitter. Her var det flere medier som trakk overdrevent definitive slutninger fra Facebook-interesse til generell interesse, mens Minerva tar høyde for dette ved å gjennomgående være tydelige på at man snakker om engasjement på Facebook, og at dette i seg selv fortjener fokus.

Men i tillegg til dette er det åpenbart også en potensiell feilkilde at man utelukkende teller «Pages» som tilhører politikere eller partier, og dermed utelukker alle de FB-brukerne som opplever at slike sider (ikke minst offisielle partisider) stort sett bare leverer uinteressante, drøvtyggede talepunkter. Det er fullt mulig å være meget politisk interessert og aktiv i sin Facebook-aktivitet, og likevel velge bort parti- og politiker-sider til fordel for sider som tilhører nyhetsmedier, politiske kommentatorer/journalister, samfunnsdebattanter, eller andre privatpersoner/grupper som deler politiske nyheter.

(Ut fra metodebeskrivelsen virker det til og med som om man bare teller Pages som driftes av en politiker, og ikke den ordinære personlige kontoen til samme politiker. For noen politikere vil dette gi svært skjeve utslag: Rødt-leder Bjørnar Moxnes hadde f.eks. 4.600 personer som likte hans Page den gang studien kom, mot 9.000 følgere (ikke medregnet venner) på sin personlige konto – men det er kun de førstnevnte som ble telt av studien. Tilsvarende hadde SVs nestleder Snorre Valen ingen Facebook-page i det hele tatt (med unntak av en autogenerert og helt inaktiv side), men nesten 3.000 Facebook-venner på sin personlige konto.)

Det er med andre rikelig med rom for å være særdeles politisk aktiv og engasjert på Facebook, uten at man oppfyller studiens snevre kriterier for å regnes med i den gruppen. Alle disse punktene er dessuten sårbare for at mønstrene i folks Facebook-bruk kan variere systematisk fra land til land. Dermed kan to land hvor befolkningen er akkurat like politisk interessert og aktiv på Facebook, likevel komme helt ulikt ut i studien – bare fordi de har forskjellige vaner for hvordan man bruker Facebook til å følge (eller distribuere) politiske nyheter. Det er ikke dermed sagt at en slik metodikk er uten verdi for å sammenligne på tvers av land, men man bør ta klare og uttrykkelige forbehold om at man bare har studert én snever indikator på «politisk interesse», som slett ikke gir grunnlag for å trekke bombastiske slutninger.

Det er også gyldig å trekke frem (slik Brandtzæg gjør) at man ønsker å måle folks faktiske handlinger istedenfor å basere seg på selvrapportering, som ofte kan gi et skjevt bilde fordi folk ønsker å fremstille seg selv i mer fordelaktig lys. Men det blir overdrevent hubristisk å legge uforbeholdent til grunn at «stordataanalyser avdekker hva folk faktisk gjør», når det overveldende flertallet av folks faktiske handlinger på dette området ikke er med i analysen. Og ettersom et liker-klikk koster uhyre lite og er (delvis) synlig for dine venner, er heller ikke denne målemetoden noen garanti mot at folk (indirekte) velger å tegne et bilde av seg selv som mer politisk engasjerte enn de faktisk er.

Hvor representativt var egentlig utvalget?

En alternativ forklaring på at prosenten av «politisk interesserte» er så lav, er selvsagt at man kan ha undersøkt et skjevt utvalg der de ‘uinteresserte’ er sterkt overrepresenterte. De fleste medieoppslagene sier ingenting om hva slags utvalg som er undersøkt (annet enn at det dreier seg om «20 millioner Facebook-brukere totalt over de 10 landene som studien omfatter»), men selve studien opplyser at utvalget består av samtlige personer som er registrert i Facebook-analyseverktøyet Wisdom. (Tallet 20 millioner er antall Wisdom-brukere på verdensbasis, hvorav ‘bare’ 8 millioner kommer fra studiens 10 utvalgte land. I Ulltveit-Moes artikkel er dette på uforklarlig vis blitt til svimlende «127 millioner mennesker verden over».)

Dette betyr at selv om utvalget omfatter et imponerende stort antall brukere, så er det også et utvalg som er helt og holdent selvselektert blant de som selv har valgt å registrere seg som Wisdom-brukere. Rapporten gir lite detaljer om hvor representativt dette utvalget er for Facebook-populasjonen som helhet, men når f.eks. andelen Wisdom-brukere med høyere utdannelse varierer fra 75% til 90%, og andelen bosatt i byer fra 72% til 95%, så er det i hvert fall relevant å stille spørsmål om hvor godt vi kan generalisere fra disse brukerne til Facebook-befolkningen som helhet.

Ikke minst er det påfallende at Norge har lavest andel høyere utdannende (sammen med Storbritannia) av alle landene i studien – ca. 10 prosentpoeng lavere enn Tyrkia, Brasil. Egypt eller India. Dette fremstår som en klar indikasjon på at utvalget for disse landene er enda mer skjevfordelt i retningen av «eliten» enn det norske utvalget, noe som igjen vil kunne påvirke forskjellene mellom landene.

Vi vet riktignok ikke om det er Wisdom-utvalget som er skjevt, eller om det faktisk gjenspeiler at høyt utdannede er sterkt overrepresentert blant Facebook-brukere i disse landene. Men i alle tilfelle gjør det at vi må være forsiktige med å generalisere om «nordmenns» kontra «brasilianeres» holdninger, ettersom utvalgene ikke er representative for befolkningen som helhet, og noen land kan score kunstig høyt simpelheten fordi det er et snevrere segment av befolkningen som er aktive på Facebook.

Brandtzæg påpeker at hans metodikk uansett favner adskillig bredere enn mye annen medieforskning som nøyer seg med å måle noen hundre college-studenter. Dette er selvsagt et legitimt poeng, men igjen: Når man bruker disse resultatene for å underbygge dette eller hint, bør man i det minste ta uttrykkelige forbehold om at det slett ikke er sikkert at utvalget er representativt – verken for den norske befolkningen eller for å kunne sammenligne med tilsvarende utvalg i andre land.

Og man må heller ikke stirre seg blind på det faktum at man har en datamengde som langt overgår de fleste studier på feltet. Stordata glatter ut de tilfeldige skjevhetene som ofte oppstår i mindre utvalg, men gir i utgangspunktet ingen garanti mot at utvalget kan inneholde systemiske skjevheter som gjør det ikke-representativt.

Det mest berømte eksemplet på dette er det amerikanske presidentvalget i 1936, der tidsskriftet Literary Digest fikk inn mer enn 2,3 millioner svar fra velgere – og likevel endte med en total skivebom på valgresultatet, mens meningsmålingspioneren George Gallup traff presist med et mye mindre, men vektet utvalg. Som Tim Harford formulerer det (i en artikkel om stordata som fortjener å leses i sin helhet):

«For each person George Gallup’s pollsters interviewed, The Literary Digest received 800 responses. All that gave them for their pains was a very precise estimate of the wrong answer.»

En eldre og tildels mer detaljert versjon av artikkelen er tidligere publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook