Men hvorfor ble han taus?

Det er de færreste forunt å skrive bare tre bøker, og likevel bli oversatt til mer enn 30 språk - med opplagstall på over 12 000 000.

Svært få norske forfattere har opplevd større suksess enn Trygve Gulbranssen (1894-1962), mannen bak 1930-åras litterære sensasjon, «Og bakom synger skogene»-trilogien. Bøkene har oppnådd klassiker-status, men forfatteren har vi hittil visst lite om.

«Berghamrene over Jomfrudals djup blånet med vikende linjer i høstkveldens kaldrå luft. Bakom var himmelen som luende varme med et drag av blod, der sola sank. På den ytterste hammeren sto en bjønn, mørk som berget, og været ned mot den brede bygd, hvor tåke røyk over tjern og bekkefar.»

Slik åpner første bind av Gulbranssens klassiske romantrilogi fra 1930-årene, og allerede her fornemmer leseren disse bøkenes helt spesielle tone. For det var som kjent en dramatisk historie Gulbranssen presenterte, fra de dype østlandske skoger - med slagbjørner, stolte storbønder, heftige følelser og gammel overtro. Man skal i det hele tatt være ganske blasert, eller rett og slett bare utpreget negativt innstilt, for ikke å la seg rive med av Bjørndal-folkets dramatiske liv.

For dette er i alle henseende svært særpreget lesestoff, tydelig merket av tida det ble skrevet i - da den dramatiske, romantiske stilen appellerte til brede lag av det lesende publikum. Alle litteraturinteresserte nordmenn kjenner disse bøkene, om enn bare av omtale - mens lite har vært offentlig kjent om forfatterens liv. Riktignok vet man at han var tiljublet av leserne, at han fikk blandet mottakelse av tidas mer seriøse kritikere, og at han på 70-tallet ble anklaget for å ha gitt uttrykk for fascistoide holdninger i sitt forfatterskap. Men hvem var han egentlig, Trygve Gulbranssen? Nå foreligger biografien om ham, «Manns plikt» - en tittel opprinnelig tiltenkt trilogiens første bind.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Leseverdig

Og det er leseverdig stoff vi får servert her, av så vel Tore Hoel - som har skrevet bokas første, såkalte biografiske dokumentardel - og av Gulbranssens datter Ragna, som har bidratt med en mer personlig fortelling om sin egen familie. På hver sin måte presenterer forfatterne oss for en mann med mange jern i ilden, ved siden av litteraturen. Gulbranssen var en kjent og respektert idrettsjournalist, i tillegg til at han også var forretningsmann og seinere gardbruker. Men hans hjerte sto alltid litteraturen nærmest, får leseren et bestemt inntrykk av. Det var bare så mye annet Gulbranssen måtte bruke sin tid på. Han ga tydelig uttrykk for å ville skrive mer enn han gjorde, men det ble altså med de tre bindene om Bjørndal-folket.

At et fjerde bind var påtenkt og handlingsmessig planlagt, er en interessant opplysning, likeledes er også Gulbranssens betydelige bekymring overfor tidas aviskritikk et sentralt element i forståelsen av forfatterskapet. Var dette, sammen med hans mange ikke-litterære gjøremål, en medvirkende årsak til forfatterskapets begrensede omfang? Kanskje. Leseren sitter i alle fall igjen med et inntrykk av en mann som ikke riktig våget å ta spranget helt ut, som muligens var for fanget av det trygge borgerlige liv til å kunne ikle seg den forfatterollen han helst så seg selv i. Ved hjelp av en rekke sitater fra Gulbranssens egne dagbøker presenteres man uansett for et menneske som framstår som helt usedvanlig bevisst og reflektert i forhold til litteraturens vesen.

Forfatterrollen

Men hvorfor - må man unektelig spørre seg under lesningen - skrev han så ikke flere bøker, siden dette lå ham så sterkt på hjertet? Hva får et menneske som virkelig gløder for litteraturen, til å bruke sin verdifulle tid i næringslivet? Noe egentlig svar på dette finnes ikke i boka, og det er vel slik det må være. Men det er unektelig rart at Gulbranssen - som tjente store penger på sine bøker - ikke riktig våget å ta spranget over til litteraturen.

Kanskje hadde dette sammenheng med hans behov for trygghet, etter en oppvekst i trange kår. Hvem vet, og for øvrig er det denne biografiens fortjeneste at det ikke presenteres enkle løsninger i denne og andre sammenhenger. I stor grad blir vi kjent med Gulbranssen gjennom hans egen penn, og når skribenten er så vidt bevisst som her, er dette en god kilde.

Redelig

På den annen side er biograf Hoel muligens litt vel tilbakeholden og nøytral i sin form, slik det for så vidt også ligger implisitt i sjangerbetegnelsen «biografisk dokumentar». Litt mer kjøtt på beina kunne vært ønskelig, slik at vi hadde kommet enda nærmere inn på fenomenet og mennesket Trygve Gulbranssen. Men viktigere er det likevel at formen kler også mannen, i den forstand at bokas objekt - og dennes nøkterne, tenksomme vesen, faller naturlig sammen med den presentasjonsformen som er valgt.

Eller snarere omvendt. Det er i alle tilfeller noe gjennomført redelig over denne biografien, og man fornemmer en kontinuerlig, underliggende stringens i Hoels framstilling. Hva Ragna Gulbranssens bidrag angår, er dette blitt et svært personlig dokument. Til tider også privat, uten at man skal la seg overraske av det. Vesla, som hun ble kalt, var tydelig og uttalt sin fars datter, og hun gir uttrykk for å ha vært svært knyttet til faren. Også hun presenterer et stykke erindringslitteratur hun kan være bekjent av, selv om man nok hadde tjent på å stramme inn noe på det private.

Kunstnersjel

Men dette forandrer ikke det faktum at også hennes fortelling er et viktig og sympatisk bidrag til forståelsen av Trygve Gulbranssen - denne grublende kunstnersjelen, fanget i de pragmatiske gjøremåls kvern. Dessuten er det også helt på sin plass når datteren forsvarer sin far mot seinere tiders grunnløse påstander om grumsete politiske tendenser.

Gulbranssen var intet politisk menneske, slik man også fornemmer når man leser hans bøker med en porsjon velvilje. Og det gjør man jo. Slik man også leser denne biografien med stor interesse. Kanskje kan den si noe om verdien av å følge sitt kall, dersom man da mener at man har et. «Manns plikt,» som Trygve Gulbranssen ville ha sagt.

<B>TRYGVE GULBRANSSEN</B> fotografert på en av sine mange forretningsreiser i1920-åra.