... men ikke massivt nok

Massive Attacks to første plater er begge erklærte 90-tallsklassikere. Konserten på Rockefeller vil nok ikke bli husket like lenge.

Allerede etter en halvtime på Rockefeller skjønte vi at Massive Attacks første konsert i Norge siden Quart-opptredenen i 96 ikke ville bli den suggerende totalopplevelsen som forventningene tilsa. Låta var «Teardrop», og savnet etter Cocteau Twins' Liz Fraser som synger så gripende på plata, var skrikende. Erstatteren Sara Jay viste seg som altfor lett for oppgaven. Med ett framsto Massive Attack som et normalt, humant band med alle de vanlige, famlende faktene som halvgode liveband gjør.

Autoritet og helhet

På plate suger Massive Attack deg inn i en verden av uvirkelig tung og vakker tripphopp med stemninger som kan få deg til å både grine, danse og gå til grunne. Med sitt banebrytende sound er det definitivt et av tiårets aller viktigste navn.
I nærheten av like bra som de er på plate ble de først helt mot slutten av konserten på Rockefeller. Først under låter som «Safe From Harm», «Heatmiser» og «Inertia Creeps» framsto de med like mye autoritet og helhet som man forventer av dem. Først da satt soundet der, og først da fant de fram til dynamikken med de tunge, atmosfæriske lydbildene og de lysere undertonene. Først da reiste nakkehårene seg som seg hør og bør med Massive Attack på scenen.

Studiobasert

Før det var det imidlertid overraskende mye middelmådig. Bare glimtvis i den første halvdelen av konserten var lydbildet så helstøpt, massivt og ettertenksomt som man håpet på. Massive Attacks sound er i utgangspunktet veldig studiobasert. Det er derfor dristig av Bristol-gjengen å basere en konsert på såpass tradisjonelle instrumenter som trommer, bass og gitar. Dumdristig, vil nok enkelte si. For det var i alle fall noe litt famlende og uforløst over låter som «Man Next Door», «Teardrop» og «Karmacoma». Med vissheten om hvilken jobb Liz Frazer kunne gjort, ble «Teardrop» et gedigent antiklimaks. Og noe stort poeng for scenesjarm kan jo dette ansiktsløse orkesteret heller ikke få.

Med Horace Andys særdeles anstendige vokaljobb og et band som etter hvert fikk perfeksjonert soundet sitt, forsvant til slutt følelsen av en nedtur. Og på «Safe From Harm» fungerte jammen soulstemmen til Sara Jay også, i dynamisk samspill med 3Ds dystre hviskesang.

DYSTERT: 3D, eller Robert del Naja, og resten av Massive Attack klarte i perioder å gjenskape sin sugende, systre cd-lyd.