Anmeldelse Film «Men in Black: International»

«Men in Black: International»: Langt mellom glimtene av gammel sjarm

Besynderlig dårlig laget.

TRAILER: «Men in Black: International» Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

FILM: Det var noe med blandingen av det skarpe og kontrollerte – de svarte dressene, de kule solbrillene – og barnlige, og kaotiske. Slik fikk Will Smith og Tommy Lee Jones suksess med «Men in Black» i 1997: Som agenter i et hemmelig byrå, som har ansvar for å bekjempe romvesener i det skjulte, var de innbitte voksne med våpen som så ut som om de kom fra sandkassa, i forhandlinger med grinete, lunefulle og svært menneskelige skrømt.

Overtent rekrutt

Den fjerde filmen, «Men in Black: International», er støpt i samme form. Denne gang er det Tessa Thompson som er den begavede, men famlende rekrutten M, og Chris Hemsworth som er den verdensvante veteranen H. Farlige romvesener truer utenfra og snikende muldvarper på innsiden av agentbyrået, og de to må slå seg sammen for å hamle opp med begge deler.

H er blitt høy på sine egne meritter og har begynt å bli uforsiktig på jobb, mens M er en overtent en arbeidsnarkoman. Forholdet mellom dem er fint håndtert og filmens eneste eksempel på en tilbakeholdenhet som betaler seg mot slutten.

Thompson og Hemsworth, som også spilte sammen i «Thor: Ragnarok», har god kjemi og den rette mangelen på selvhøytidelighet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer