AVMAKT I DENNE SAL: Aftenposten har undersøkt i hvilken grad folk føler seg representert på Stortinget, men snubler når de skal presentere sine egne tall, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
AVMAKT I DENNE SAL: Aftenposten har undersøkt i hvilken grad folk føler seg representert på Stortinget, men snubler når de skal presentere sine egne tall, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

...men ingen spurte om folks tiltro til medienes presisjon

Aftenpostens gjengivelse av egen undersøkelse av hvordan folk føler seg representert, inneholdt både tvilsomme analyser og rene slurvefeil.

Meninger
Aftenposten har gjennomført en spørreundersøkelse om hvordan folk føler seg representert på Stortinget og i mediene, og presenterte tirsdag resultatene under overskriften «Disse grafene viser hvem som føler seg dårligst representert på Stortinget».

Første graf viser at den største gruppen (39%) svarer «i verken stor eller liten grad» på spørsmålet om «I hvor stor grad føler du at dine meninger og verdier er representert på Stortinget?», mens resten fordeler seg ganske jevnt mellom 26% som føler seg representert i liten grad og 28% som føler seg representert i stor grad.

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

I utgangspunktet er det ikke helt entydig hva man egentlig spør om og hvordan respondentene skal plassere sitt syn på svarskalaen. Hvis du har ett snevert felt av saker som du er svært opptatt av (det være seg kraftig innstramning av innvandringspolitikken, motstand mot eggdonasjon/surrogati, økning av landbruksstøtten, eller vern av LoVeSe) - skal du da svare at disse synspunktene i stor grad er representert, fordi det fins en gruppe på 5-10-20 stortingsrepresentanter som er uttalte og høylytte forkjempere for dette; eller at dette i liten grad er tilfelle, fordi det store flertallet av representanter ikke deler ditt syn?

Frank Aarebrot bruker tilsynelatende den sistnevnte tolkningen i sin begrunnelse for at «de fleste land ville vært fornøyd med at 26 prosent av folket svarer at de er fornøyd på et spørsmål som dette» (her har tydeligvis Aftenposten begått en ren trykkfeil - det skulle enten stått 28 prosent, eller at dette antallet svarer at de er misfornøyd):

«[Han] synes ikke [antall misfornøyde] er høyt med tanke på at Fremskrittspartiet har en oppslutning på rundt 12–13 prosent og at Senterpartiet har i nylige målinger har en oppslutning på over 10 prosent.

– De to partiene er de mest populistiske partiene, som uttrykker at de på Stortinget tar feil og at de ikke får gjennomslag. Legger man til de som ikke stemmer, får man enda større gruppe, sier han.»

Dette er i utgangspunktet en grei umiddelbar forklaring på totaltallene - men undersøkelsen gir oss også muligheten til å ettergå dette, ettersom resultatene også er brutt ned på partitilhørighet. Grafen med disse resultatene presenterer Aftenposten under tittelen «Sp-, Frp-, KrF- og Rødt-velgere føler seg i minst grad representert på Stortinget».

Resultatet for Rødt-velgere (som ikke har sitt foretrukne parti på tinget overhodet) er åpenbart forståelig, og ifølge Aarebrot er holdningen naturlig også for Sp/Frp/KrF:

«– For kristenfolket fremstår Stortinget som sekularisert. De to andre har generelt protestvelgere som er sure og sinte, sier han.»

Men mens Sp har relativt solide 34% av velgerne som føler seg i liten grad representert, og KrF har 30%, så ligger Frp på kun 28% - som er temmelig marginalt over der de fleste andre partiene ligger, med MDG på 26%, Ap på 25%, og SV og Venstre på 24%. (Høyre-velgere er de markante avvikerne her, med bare 9% som føler seg lite representert.) Når man like i forveien har omtalt en 24/29 prosent forskjell i «lite representert» (mellom storby- og distriktsvelgere) som «marginal», så gir det liten mening å fremheve og analysere en Frp-misnøye som avviker enda mindre fra gjennomsnittet.

Forskjellen vokser riktignok ørlite grann hvis vi også tar hensyn til andelen som svarer «ikke sikker». Men hovedbudskapet fra fra tallene burde likevel være at misnøyen med representasjon på Stortinget er påfallende jevnt fordelt utover de aller fleste partiene - inklusive blant Ap-velgere. Og siden Ap-velgerne utgjør en så stor andel av totalbefolkningen, er det faktisk flere Ap-velgere som føler seg «lite representert» enn antallet Sp+Frp-velgere i samme gruppe.

Lenger nede presenterer man en detaljert graf der samme spørsmål er brutt ned på respondentenes utdanningsnivå - men mens grafen viser at andelen som føler seg representert øker kraftig jo lengre utdanning man har, har Aftenposten tydeligvis gjort en ren blunder i neste setning (som nå er rettet i ettertid) når man skriver at

«Det er de med minst utdanning og de som er uten jobb som i størst grad føler at deres meninger og verdier er representert på Stortinget og i mediene.»

til tross for at grafen viser det stikk motsatte.

Og som om ikke det var nok, begår man tilsvarende feil på nytt rett under, når man refererer at:

«Tendensen er den samme på spørsmål om hvordan de føler deres meninger og verdier kommer frem i mediene, men her svarer 18 prosent av dem som kun har fullført grunnskolen i liten grad, mens 25 prosent svarer i stor grad.»

Igjen har man forvekslet «i stor grad» og «i liten grad»-tallene, slik at den presenterte fremstillingen ikke gir mening - hadde disse tallene vært korrekte, ville forholdet mellom «i stor grad» og «i liten grad» i dette spørsmålet vært omtrent nøyaktig det samme for de lavest utdannede som for hele befolkningen.

Følelsen av å være godt representert i mediene er nemlig noen prosentpoeng høyere enn i spørsmålet om Stortinget, noe Aarebrot «mener er det mest oppsiktsvekkende i målingen», ettersom det ifølge ham er «sjeldent (at) folket føler seg bedre representert i mediene» enn i politikken. Dette underbygger han med kun ett eneste eksempel:

«– Sammenligner man dette med for eksempel USA, er tilliten til mediene lavere enn kongressen, og tilliten er ikke stor der heller, sier han.»

Som Jan Arild Snoen påpeker og dokumenterer på Minerva, er dette slett ikke riktig - både mediene og Kongressen sliter kraftig med oppslutningen, men mediene ligger gjennomgående hakket foran.

Men han kunne også utvidet kritikken av Aarebrots norske eksepsjonalisme, f.eks. med henvisning til ferske tall fra Edelmans internasjonale tillitsbarometer. De spør riktignok om tillit til «government», så en del respondenter vil nok tenke mer på offentlige etater enn på rikspolitikere, men det burde likevel gi en viss pekepinn på det spørsmålet som Aarebrot drøfter.

Og disse tallene viser at selv med et kraftig tall i tillit til media fra 2016 til 2017, ligger den fortsatt knepent foran folks «tillit til myndighetene» (43 mot 41 prosent) i de 28 undersøkte landene totalt.

Når vi bryter tallene ned på enkeltland er det betydelig variasjon, og flere land der tilliten er lavere til media enn til myndighetene. Men det er også en rekke landdeternaturligåsammenlignesegmed som ligger på linje med Norge ved at media har noe høyere tillit: 54% mot 51% i Nederland, 45% mot 43% i Canada, 42% mot 38% i Tyskland, 33% mot 25% i Frankrike, og 31% mot 20% i Polen. Og i Italia og Spania finner vi massive gap på henholdsvis 17 og 19 prosentpoeng i medias favør (48% mot 31% i Italia, 44% mot 25% i Spania).

Like fullt lar Aftenposten altså Aarebrots «mening» stå uimotsagt som analyse av undersøkelsen - uten annen dokumentasjon enn en uspesifisert (og altså feilaktig) henvisning til situasjonen i USA. Og dette er tross alt ikke en påstand der man må ha tillit til den intervjuede ekspertens totalvurdering basert på mangeårig kunnskap til kompliserte sammenhenger innenfor fagfeltet - det er en veldig avgrenset og konkret påstand som det burde være relativt enkelt å underbygge med empiriske data dersom den faktisk stemmer.

Som jeg har nevnt tidligere, så skjønner jeg inderlig godt hvor fristende det er å bare slå seg til ro når man har fått en ekspertuttalelse som passer godt inn i artikkelen. Jeg har sikkert kuttet det hjørnet et par ganger selv og bare satt den på trykk, istedenfor å drive og mase rundt med ekstra runder om dokumentasjon som ingen av leserne kommer til å observere eller sette pris på uansett.

På samme måte som det er en kjedelig og utakknemlig jobb å tråle artikkelen for å dobbel- og trippelsjekke at alle tall og resultater er korrekt gjengitt - man kan få ros for godt språk, spennende formidling, eller lettlest visuelt design, men ingen sender tommel-opp på Facebook og sier «Denne artikkelen likte jeg godt, for alle tallene var riktige!»

Men like fullt - det er faktisk nødvendig å gjøre denne kjedelige og utakknemlige jobben, især i en tid hvor mediene fremhever redaksjonell kontroll og ettersyn som en av de vesentlige egenskapene som skiller dem fra useriøse «alternative» medier. Ikke minst når Aftenposten har valgt å gjøre det til et varemerke å lage «Her er X grafer som viser ____»-artikler, bør det også følge med rutiner som luker ut flest mulig feil - også når feilene, som i dette tilfellet, har begrenset betydning for artikkelens overordnede budskap.

En noe mer detaljert versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook