«... men jaggu har jeg lest mange mislykkede «vanlige» romaner, også»

Forfatter Morten Harry Olsen og jeg blir neppe enige om kriminallitteraturen er høyverdig eller underlødig. Kvalitet og talent følger ikke sjangergrensene, men vokser fram av det enkelte forfatterskap, skriver forfatter Gunnar Staalesen, i forbindelse med krimbokdebatten i Dagbladet.

et ser ut til at Morten Harry Olsen i sitt innlegg 17. januar har forlatt de mest bastante synspunktene sine fra kronikken 9. desember. Der ville han utestenge kriminalforfatterne fra automatisk innkjøp gjennom innkjøpsordningen, med de konsekvensene det ville fått for de norske folkeboksamlingene. Dessuten ville han utelukke forfattere av hovedbøker i bokklubbene og skjerpe kravet til debutantene; ingen av delene spesielt gjennomtenkte synspunkter.

Da står vi igjen med den samme gamle diskusjonen om kriminallitteraturen: Skal den regnes som «høyverdig» litteratur, eller er den som Olsen hevder «underlødig»?

Her bli vi neppe noen gang enige, men enkelte synspunkter kan det være på sin plass å argumentere ytterligere for.

Selv har jeg aldri tilhørt den skolen som vil inkludere alt som minner om kriminallitteratur innenfor en slik fellesbenevnelse. Man kan selvsagt, som i USA og England, dele opp i «mysteries» og «crime novels», men hverken Olsen eller jeg vil vel plassere Dostojevskij, Kafka - enn si Dag Solstad! - innenfor den siste av disse kategoriene? Derimot tillater jeg meg fra tid til annen å påpeke at Ibsen i så godt som alle sine samtidsdramaer benytter seg av en dramaturgi som er sammenfallende med kriminalromanens, alltid med en «hemmelighet» eller «forbrytelse» skjult i fortiden, som bit for bit avdekkes gjennom skuespillets gang.

Egen sjanger

Tvert imot, jeg synes det er nyttig å definere kriminallitteratur som en egen sjanger, med underkategorier som for eksempel «mysterier», «thrillere», «politiromaner» og «privatdetektivfortellinger». Av fjorårets norske utgivelser kunne man lett fordele Unni Lindell, Jo Nesbø, Anne Holt og Jan Mehlum på hver av disse kategoriene, mens den norske krimforfatteren som kanskje har det mest særpreget overbevisende uttrykket det siste tiåret, Kjell Ola Dahl, i fjor brøt med sine foregående «forbryterromaner» ved å skrive en mer klassisk kombinasjon av politiroman og mysterium: den hyppigst forekommende kategorien i moderne norsk krim.

Fordi sjangeren kan kategoriseres slik, er det også naturlig å kalle disse bøkene for «formularpreget», i den forstand at de som oftest følger et gjenkjennelig, allerede etablert mønster. Som Georg Johannesen engang sa det: Hvorfor skal det være nødvendig å finne på noe nytt hele tiden, når andre har funnet på det tidligere? (Og så lenge det stadig fungerer!) Det er vel heller ikke så vanskelig å lage kategorier for annen skjønnlitteratur: «kjærlighetsromaner», «politiske romaner», «eksistensielle romaner» og så videre.

Krevende håndverk

Når jeg i mitt innlegg 28. desember omtalte det å skrive kriminallitteratur som «krevende håndverk», er det nettopp på grunn av det «formularpregede» ved sjangeren. Jeg er like uenig med Olsen som han er med meg, om hvor lett dette er å lære. Tvert imot, det ser da vitterlig ut som om både han og jeg har lest ganske mange mislykkede krimromaner, der håndverket ikke har vært godt nok utført. Det å konstruere en tilfredsstillende intrige er for eksempel ingen enkel sak, som mange forfattere også utenfor sjangeren tydeligvis har store problemer med, bortsett fra at de ofte ikke trenger å bekymre seg for den saken. Jeg vil hevde det motsatte av Olsen: Hvem som helst kan skrive en bok. Langt færre kan skrive en kriminalroman. Spranget fra god til dårlig bok, fra godt til dårlig håndverk, tror jeg er like stort enten man kaller det «vanlig skjønnlitteratur» eller «krim».

Joda, jeg har lest en del dårlige kriminalromaner i min tid, men jaggu har jeg lest mange mislykkede «vanlige» romaner også! Kvalitet og talent følger ikke sjangergrensene, men vokser frem av det enkelte forfatterskap.

Å ramse opp utenlandske titler som er «bedre» enn norske, er den letteste sak i verden. Hvor mange norske forfattere kan måle seg med Marquez, Mendoza og DeLillo, for eksempel?

Gråsoner

Selvsagt finnes det gråsoner mellom sjangerne. Kerstin Ekmans «Händelser vid vatten» (Nordisk Råds litteraturpris 1994) er en omdiskutert tittel, både innen og utenfor kriminallitterære kretser, notorisk vanskelig å sjangerdefinere. Den oppfyller imidlertid alle krav til en god kriminalroman: den har et mysterium, den har en etterforskningsfase, og den har en overraskende slutt. I tillegg er den en fremragende romanfortelling, sannsynligvis en av de beste i Norden på hele 90-tallet. Kerstin Ekman startet sin karriere som rendyrket krimforfatter. Mer enn noen annen er hun et bevis på hvor langt sjangeren kan nå, også når alle ytre sjangerkrav tilfredsstilles. Men i Norge ville hun, hvis Morten Harry Olsens opprinnelige tanker skulle vært gjennomført, fått problemer med å bli antatt til innkjøpsordningen.

UENIG: Gunnar Staalesen er glad for at Morten Harry Olsen har moderert seg. Ifølge Staalesen er ingen av hans synspunkter på kriminallitteratur og innkjøpsordning særlig gjennomtenkt.