HÅRDA BUD: Harald Hårdrådes plass er blant Oslos mest kjente og besungne plasser. Men det nytter ikke å bestille drosje dit, erfarer vår spaltist.
HÅRDA BUD: Harald Hårdrådes plass er blant Oslos mest kjente og besungne plasser. Men det nytter ikke å bestille drosje dit, erfarer vår spaltist.Vis mer

- Men jeg må ha en gateadresse

Man kommer ingen vei med å si at man skal ha en drosje til en av Oslos mest kjente plasser.

Meninger

Tidlig søndag formiddag på Vålerenga. Jeg skal ut å fly, hjem til Trondheim. Mye bagasje, en ganske fullpakket bag og en enda tyngre koffert. Det blir 37-bussen til Oslo S og flytoget videre til Gardermoen. Entrer bussen på Galgeberg, får lempet mine tunge kolli ombord, leser av Ruter-kortet.

Hvor saldoen viser seg å være for lav. Pokker også, det kan da ikke stemme? Men slik er det, skjermen lyser rødt og advarende mot meg. Her har du ikke noe å gjøre, sier den, du har jo ikke billett.

En av mine svakheter er at jeg avskyr å bryte regler. Jeg hverken sniker på bussen eller begår andre alvorlige lovbrudd. Jeg blir derfor umiddelbart småkvalm. Bussen er allerede på vei mot byen, med meg ombord, uten gyldig billett. Dette går ikke.

Jeg bestemmer meg for å hoppe av på første stopp, Harald Hardrådes plass. Som vanlig er jeg nemlig ute i god tid, slik at jeg uten å stresse kan håndtere uforutsette situasjoner som denne. På Harald Hardrådes plass vet jeg det ligger en kiosk, hvor jeg har kjøpt enkeltbillett før, og det for bare noen måneder siden. Den gang visste jeg at Ruterkortet var tomt og tok mine forholdsregler. De kan ikke fylle på Ruterkortet, men alt jeg trenger er jo en billett. Selv tidlig en søndag formiddag går nemlig 37-bussen så hyppig at jeg snart vil kunne entre den på nytt, denne gangen fullt lovlig. Kiosken er heldigvis åpen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men de selger ikke enkeltbilletter lenger. Det er kanskje slutt på det. Nå kjøper vel folk billetter med mobilen sin, tenker jeg, en praksis jeg aldri har tatt meg bryet med å lære meg. En annen svakhet jeg har er nemlig at jeg ikke er blant de første til å ta i bruk alle de mulighetene mobilteknologien visstnok gir, med sine apper og hva det nå kalles alt sammen. Jeg har hatt mitt Ruterkort, og det har aldri sviktet meg. Før nå.

Så der står jeg. Det blir altså drosje, en litt dyrere tur enn først tenkt. Jeg ringer Norgestaxi, som er det eneste nummeret i Oslo jeg har i hodet når det kommer til drosjer.

Først må jeg taste 1 for å opplyse overfor systemet at jeg er i Oslo. Deretter går det imidlertid fort, etter bare noen sekunder får jeg faktisk snakke med et levende menneske.

-Jeg står på Harald Hardrådes plass og skal til flytogterminalen på Oslo S, kan du sende en bil?

-Hvilken gate er det?

-Harald Hardrådes plass.

-Men jeg må ha en gateadresse.

-Harald Hardrådes plass er da vel en adresse så god som noen?

-(kort pause) Hm, du mener kanskje Harald….eh, Hårfagres gate?

-Nei, da ville jeg vel sagt det. Hardråde og Hårfagre kommer i dette tilfellet ikke ut på ett, har jeg lyst til å si, det kan være greit å skille dem fra hverandre enten det gjelder norsk historie eller Oslos geografi. Å sende en drosje til Harald Hårfagres gate på Majorstua vil ikke bringe meg nærmere mitt mål, nemlig flytoget.

-Men jeg må ha en gateadresse.

Jeg får en idé. Jeg kikker oppover Schweigaards gate, og heldigvis står det gatenummer på gården som munner ut i Harald Hardrådes plass. Nå kan han få gateadressen han trenger. -Da kan du si at jeg skal ha en bil til Schweigaards gate 77.

-Ok, hvordan staver du det?

Det unnslipper meg muligens et lite sukk, en overraskelse over at det er mulig å ha som jobb å ta imot drosjebestillinger i Oslo uten å være kjent med hverken Harald Hardrådes plass eller Schweigaards gate. Begge er vakkert besunget av ingen ringere enn Lillebjørn Nilsen, jeg befinner meg jo i de samme traktene som Tanta til Beate. Men jeg tar meg sammen. -S...c...h...

-Nei nå tror jeg jeg fant det her. Hvor skal du?

-Flytogterminalen på Oslo S.

-Ok. Og du skulle hentes i... kan det være du mener Schwachs gate?

-Nei, Schweigaards gate, sier jeg, litt høyere nå, før jeg staver meg møysommelig gjennom hele etternavnet til denne betydningsfulle jurist og professor fra det nittende århundre.

-Du, jeg finner den ikke...jo, nå fant jeg den!

-Hurra, hadde jeg nær sagt.

-Da kommer det en bil!

Og slik ble det faktisk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook