Men kom i pausen

Gårsdagens premiere i Operaen markerer Nasjonalballettens 40-årsjubileum. La oss håpe det er sant at «Life begins at forty», for dette var mye og lenge musealt.

Først etter siste pause ble det liv på scenen, takket være Cullbergs evigunge dansedrama etter Strindberg, med en ny og gnistrende «Frøken Julie»: Line Alsaker. En stor opplevelse, verd å vente på!Enda en gang fikk vi bekreftet hva Birgit Cullberg har å by også norske danskunstnere og norsk publikum. Sammen med sin kollega og landsmann Ivo Cramhr har hun gitt flere generasjoner stoff til vekst, til innlevelse, til fundamentale erkjennelse av at all dans handler om mennesker.

Straks teppet går opp for hennes versjon av August Strindbergs erotisk-sosiale «sorgespel» om adelsfrøkenen Julie og tjener Jean, slår det gnister. Og salen tar fyr.

Dramaet ble danset i Operaen første gang i 65, da som nå til Ture Rangströms musikk og Sven Erixons scenografi. Helheten er like slående, dette er stoff med utrykkskraft som roper på en dansekunstner av Line Alsakers format. Hun har svar å gi oss, og enda mer å utforske.

Og hun har glimrende motpart i denne kjønns- og maktkampen, Teet Kask som Jean vokser mens vi ser på. Også Jeanne Hansson som tjenestekvinnen Kristin gjør en glimrende tolkning, og resten av ensemblet bråvåkner. Jo, Cullberg er danseteatrets trollkvinne!

Kvelden begynner så pent og så pyntelig med Glen Tetleys «Voluntaries». En lovprisning av dansen som Nasjonalballetten oppfatter som en forherligelse av den klassisk teknikk - ikke som middel, men som mål i seg selv. Solistene Beatrix Balazs og Richard Suttie danser da også perfeksjonistisk intetanende om de understrømmer verket er ladet med.

Skuffelsen er likevel Jan de Mirandas nye «The Vanishing point», bygd på 1600-tallsmaleren Vermeers liv og verk. En museal idyll hvor klassiske klisjeer køer i kulissene. Og dette skal representere dagens dansediktere i Norge i 1998, til Nasjonalballettens 40-årsjubileum? «Tornerose» er da våknet?