Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

TV-anmeldelse: «High Fidelity»

Men lydsporet er bra, da!

Nittiallsklassikeren «High Fidelity» er tilbake.

COVERLÅT: Serieversjonen av nittitallsklassikeren «High Fidelity» har ikke så mye nytt å melde, men det er alltid hyggelig å henge med Rob (Zoë Kravitz) og gjengen. Vis mer

Når bruddet er et faktum og livet forliser rundt deg, er det fort gjort å forveksle forholdets (og fortidens) vrakgods med livbøyer som kan holde deg flytende. Nydumpede Rob (Zoë Kravitz) prøver å ri av den emosjonelle stormen etter å ha mistet Han Som Endelig Var Den Ene ved å gå sine gamle forhold i sømmene. Håpet er å skjønne hva det er ved henne som gjør at hun feiler så spektakulært i kjærligheten gang på gang.

«High Fidelity»

4 1 6

Humordramaserie

4. juni
Beskrivelse:

Zoë Kravitz spiller kjærlighetsforloren platesjappeeier i nyinnspilling av nittitallsklassiker.

Kanal:

TV2 Sumo

«Lydsporet er bra, da!»
Se alle anmeldelser

Låter dette kjent er det fordi den romantiske humordramaserien «High Fidelity» er basert på Nick Hornbys britiske nittitallsfenomen «High Fidelity», som for tjue år siden ble filmatisert (og flyttet til Chicago). Nå er historien omplassert nok en gang, til New York, og den mannlige gen-X’eren Rob (John Cusack spilte ham i filmen) har blitt erstattet med Rob, kvinnelig millennial. Ikke at det endrer så altfor mye.

Rob driver fortsatt en platebutikk med to venner, er fortsatt selvsentrert, surrete, smått sutrete og uten særlig vilje til å vokse opp. Blindsonene er mange, fylt som de er med populærkulturell trivia møysommelig kuratert og dandert til å ligne en personlighet. Før smarttelefonenes tidsalder var det å sitte med årstallskompetanse og bandsammensetningen til [namedrop obskurt band her] både makt og identitet. Du kunne ikke bare vise alle andre at du visste hva som var bra, men også fortelle dem – gjerne uoppfordret og i påfallende detalj – hva som var dårlig, og om du lyttet til dem «riktig» eller bare var en streber. (Se også: Twitter.)

Listemani

Det var også en måte å forankre seg selv på. Er det én ting jeg assosierer med boken, så er det at den – sammen med Erlend Loes «Naiv.Super», og mange år før Buzzfeed – introduserte lister som fortellergrep. Og det er her vi møter Rob. Drømmemannen Mac har flyttet tilbake til England, og Rob marinerer seg i kjærlighetssorgen ved å lage lister. Hun lister opp sine fem største kjærlighetssorger, lager en spilleliste med de perfekte (ikke nødvendigvis beste) låtene, og så videre. Listene lager rammeverket for episodene, ikke minst når hun begynner å oppsøke de gamle bruddskadene.

Sannhetssøken og selvransakelsen er riktignok temmelig overfladisk. Rob virker for så vidt oppriktig i sitt prosjekt om å finne ut hvorfor det går galt hele tiden, men metodikken er så som så, selvinnsikten fraværende, og bekreftelsesbiasen såpass fremtredende, preget av en endemisk romantisering av en evig mellomtilstand der du henger med kompisene dine på platebar, røyker litt hasj og krangler om subjektive populærkulturelle størrelser, at hun mest av alt ender med å motarbeide seg selv.

Kjærlighetens havarikommisjon

Mellom slagene har kjærlighetens havarikommisjon pustepauser i platebutikken, der fornøyelige, mellommenneskelige øyeblikk oppstår. Som i alle romantisk komedier er Rob backet av sine sidekicks, kollega-venne-støttekontakt-hangarounds Cherise (Da’Vine Joy Randolph) og Simon (David H. Holmes). Utover fine og levende rolleprestasjoner som gjør at det alltid er ganske ålreit å henge med gjengen, bringer ikke 2020-versjonen av «High Fidelity» så mye nytt til torgs. Tidvis oppstår det gromme dialoger som ikke kjennes ut som en coverversjon av noe man har hørt tusen ganger før, som når de diskuterer om det er greit å høre på Michael Jackson nå, og hva da med Trump-kompis Kanye West? Men litt for ofte kjennes forsøkene på å ta Hornbys navlebeskuende nevroser inn i internettalderen – Robs stalking av rivaler på SoMe, eller møtet med en narsissistisk influenser – som skrevet av folk som aldri har hatt en instagramkonto. Tips til serieskapere: hvis du skal drive med ramsalt fordømmelse av overfladisk og iscenesettende selfiekultur, pass på at serien din ikke er like opptatt av iscenesettende overflate selv.

Takket være Kravitz’ rolleprestasjon blir Rob heldigvis aldri usympatisk, men det er ikke alltid lett å vite om man vil heie på henne heller. Etter fire episoder er det fortsatt ikke helt klart om det bare er Rob som tror på kollegaens påstand om at «what you like» er viktigere enn «what you’re like», eller om serien også gjør det.

Men lydsporet er bra, da!

(Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.)

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!