Anmeldelse: Neil Young - «World Record»

Men Neil, da!

Neil Young gjør som han vil, og presenterer det ene middelmådige albumet etter det andre.

GÆRNE, GAMLE HESTER: Neil Young (t.h.) med Crazy Horse anno 2022. I dag kom det som skal være hans 42. album, «World Record». Men verdensrekord er det ikke! Fra venstre: Nils Lofgren, Billy Talbot og Ralph Molina. Foto: Joey Martinez

GÆRNE, GAMLE HESTER: Neil Young (t.h.) med Crazy Horse anno 2022. I dag kom det som skal være hans 42. album, «World Record». Men verdensrekord er det ikke! Fra venstre: Nils Lofgren, Billy Talbot og Ralph Molina. Foto: Joey Martinez

Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Neil Young har det med å gjenta seg sjøl, og de siste åra har han brukt sin artistiske begavelse og frihet til å synge om jordas mistrøstige tilstand. Denne gang har han alliert seg med «superprodusent» Rick Rubin. Det må jo bli bra? Eller?

«World Record»

Neil Young

Rock

Utgitt: 18. november 2022
Plateselskap: Warner Music

«Ujevnt fra Neil - igjen.»
Se alle anmeldelser

Neil Young er produktiv som få, ikke minst om vi tar i betraktning at han fylte 77 år for seks dager siden. Det går dessverre ut over kvaliteten, for ikke å si kvalitetskontrollen! Den som leiter etter gull ender ofte opp med mye gråstein! Men - når det gjelder Neil Young er det for ganske mange like bra som gull.

Hyllevarmere

Mye av det han gir ut er riktignok hyllevarmere. De siste to åra har han gitt ut livealbumet «Way Down In The Rust Bucket» (opptak fra 1990 med Crazy Horse), studioalbumet «Barn» (2021), «Toast» (innspilt i 2001), fem liveplater og en «Archives»-boks fra 70-tallet pluss «Noise & Flowers» (liveopptak fra 2019 med Promise of the Real»). Nå kommer studioalbumet «World Record» og om to uker en 50 års jubileumsboks av hans fjerde album, «Harvest». Du skal være veldig stor fan for å henge med her!

Overproduksjon

Neil Young er av en eller annen grunn bedre og ikke minst mer spennende live enn på plate. De siste platene har først og fremst utmerket seg med overproduksjon på bekostning av kvalitet.

Crazy Horse, nå med Nils Lofgren, Billy Talbot og Ralph Molina etter at Frank Sampedro pensjonerte seg, er kjent som et rufsete band. Live har det absolutt sin sjarm. «Like A Hurricane» og «Rockin' in the Free World» skal jo bråke og «rufse». Men - jeg klarer rett og slett ikke å venne meg til at det må høres ut som om Neil og Crazy Horse øver når de spiller inn plater? De kan jo ta den tida de trenger!

«Break The Chain» høres det tidvis ut som om de akkurat har møtt hverandre og plugger inn gitarene for å teste lyden. Det er riktignok ikke bare Neil her i verden som mener at det er sånn det skal låte, men jeg sliter med det.

Å leve i en drøm

Neil Young er opptatt av samfunnet rundt seg. Det har han for så vidt vært i 50 år. I 2020 ble den California-bosatte kanadieren amerikansk statsborger for å «stemme ut» Donald Trump. Etter ekspresidentens varsel om at han ønsker en ny runde må han kanskje trappe opp motstanden. Miljø og fredskamp er andre kjernesaker. I 2016 ga han ut både «Earth» og «Peace Trail» om vår skakkjørte verden.

Åpningen på «World Record», «Love Earth», har en bønn om at vi må elske jorda, så vil den elske oss tilbake. Neil drømmer om «et sted der alle barna kan leve, der himmelen igjen er blå, lufta rein og vannet krystallklart. Vi hadde alt dette, men vi levde i en drøm», synger han. Det er så velment og naivt at det er litt søtt. Musikalsk gjenskaper han 70-tallet, med enkel, akustisk visesang. Det er vakkert helt til et ugreit piano forstyrrer harmonien. Her gir Neil pianoklimpring et ansikt, men det er uansett en meget lovende start.

Det varer ikke lenge. I «Overhead» kommer Crazy Horse mer til sin rett, og enda mer i «I Walk With You (Earth Ringtone)», før han roer ned i «This Old Planet (Changing Days)» (med Lofgren på trekkspill).

Sånn fortsetter det, lett og tungt om hverandre og med en Neil som messer om hvor galt det står til med jorda. Det har han jo rett i, men det er så banalt og naivt formulert. I den ellers harmoniske, countryinspirerte «The Long Day Before» beklager han seg over at verken nyhetsmeldingene på tv eller det store internettet bryr seg om «elefanten i rommet» som er problemet nå. «No more weapons, no more war / No more war, only love», synger han i «Walking on the Road (To the Future)». Også her høres Neil ut som sitt gamle jeg på 70-tallet.

Bilinteressert

Eksilkanadieren har også vært opptatt av noe så erkeamerikansk og forgjengelig som store og gamle biler, og da snakker vi om «dråg» som fores med bensin. Mye bensin. I 15 minutter lange «Chevrolet» bryter han helt med konseptet på albumet og synger om en bil han nesten kjøpte, en bil som «snakket til ham». Sjøl kjører han Corvette! Men - han innser også at disse gamle bilene er en del av jordas problem.

Ironisk nok er det dette sporet som best gjenskaper Crazy Horse på sitt mest «presise», sjøl om det er i lengste laget: Den «rørete» og uvørne støyen og de enkle, men effektive gitarriffene. Her er kvintessensen i Crazy Horse samlet i én låt. Herlig!

Rick Rubin

Men - musikalsk halter dette albumet, sjøl om det, som alltid, også er gode øyeblikk. Men det er nå jeg lurer: Hvor mye har Neils medprodusent Rick Rubin fått lov til å bestemme her? Han har jo mange ganger vist at han er i stand til å lage gull, for eksempel av en tidligere og da litt glemt storhet som Johnny Cash, som fikk en solid opptur på tampen av karrieren med sine Rubin-produserte «American Recordings».

Én ting er jeg overbevist om: Neil Young setter ingen verdensrekorder med dette albumet, men han skal ha for stayerevnen!

PS. Mannen som er avbildet på coveret er hans far, den kanadiske journalisten og forfatteren Scott Young.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer