Anmeldelse: James Blake - Øya 2019

Men, så hold kjeft, da!

Et respektløst publikum klarte nesten å ødelegge for James Blake i Tøyenparken.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: Forrige gang James Blake spaserte sjenert ut på en Øya-scene, befant festivalen seg fortsatt i Middelalderparken, mens artisten selv var i det affektive følelseslandskapet som resulterte i hans tre første album.

James Blake

4 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfiet

Tilskuere:

Rundt 8000

«En nydelig konsert sabotert av Øyas ufokuserte publikum.»
Se alle anmeldelser

Med sin nye og atskillig mer oppløftende skive «Assume Form» i baggasjen, ligger det med andre ord til rette for en kveld bestående av mer kjærlighetsfylt glød enn tung tristesse.

I Tøyenparken åpner hovedpersonen likevel i det blå spekteret. Først med den nevnte platas tittelspor og konsertintro, før «Overgrown»-sporet «Life Round Here» og Justin Vernon-samarbeidet «Timeless» vugger publikum inn i Blakes sedvanlige signaturtranse.

Hele tiden med en upåklagelig stilt lyd vi ikke akkurat har vært vant med på Øyas største scene.

Sistnevnte blir det opp til «Assume Form»-overraskelsen «Mile High» å ta oss ut av – selvsagt uten fysisk scenehjelp fra Travis Scott. To av det samme albumet sine fineste øyeblikk, «I’ll Come Too» og ROSALIÁ-opphøyde «Barefoot In The Park», tar så over for den Metro Boomin-assisterte trapflørten, før Blakes moderne mesterverk «Limit to Your Love» blir enda et eksempel på lydmannens imponerende arbeid denne konserten.

Himmelen åpner seg kort idet Andre 3000 sitt «What's The Catch»-vers strømmer ut av høytalerne, mens «Voyeur» transformeres til et fem minutter langt suggererende live-rave.

Når det er tid for «Retrograde» har store deler av publikum dessverre forsvunnet i et sammensurium av øldrikking og forstyrrende samtaler om sommeren som ligger bak oss.

Å bevege seg tyve meter lenger ned mot scenen hjelper litt, men dessverre ikke nok, og den evinnelige kaklingen sørger for å sabotere det som kunne ha blitt et av kveldens mest magiske øyeblikk.

At Blake selv dropper turnefinalen «The Wilhelm Scream», og heller velger å avslutte brått etter «Don't Miss It», sier da vel også litt om hans egen oppfattelse av sitt ufokuserte publikum.