Men vi bør vel også få spille litt, eller?

Videospill får ny betydning i «Casebook».

html,body { border: 0px; } EN GANG FOR LENGE siden kom det et nytt lagringsformat som het CD-ROM. Etter mange år med begrenset lagringsplass på diverse diskettformater, kunne spillutviklere endelig slå seg løs med plasskrevende video, musikk og stemmebruk. Multimedia ble kjapt et motebegrep, og spill som «Under a Killing Moon», «Myst», «Gabriel Knight 2» og «Phantasmagoria» tok i bruk ekte skuespillere i videosnutter for å imponere kjøperne.

Effekten var uten tvil slående for oss som var vant til midimusikk og animerte spillfigurer. Da fikk det heller være at skuespillerne leverte varer som ikke engang hadde fått innpass i en middels dårlig c-film, at videokvaliteten gjerne var ulidelig dårlig, og at multimediebruken ofte begrenset hva du faktisk kunne gjøre i spillet. Det var jo CD-ROM, for pokker.

I ÅRA SOM fulgte dabbet bruken av ekte video i dataspill av — det var tross alt mulig å gjøre både flere og penere ting med god, gammeldags dataanimasjon. Nå er det likevel en newzealandsk spillutvikler som har gitt liv til skjelettene i skapet: I den første episoden i spillserien «Casebook» tas det nemlig i bruk full video og ekte skuespillere.

Det er unektelig et nostalgisk preg over det vesle spillet, som er å få for under hundrelappen på Casebookthegame.com. Spillet starter med at du sitter i passasjersetet på en bil, ved siden av en dresskledd politimann på vei mot et åsted.

Wow-faktoren er altså ikke bruken av video, men straks du beveger på musa i det som ser ut som en kuttscene, skjer det: Du kan se deg rundt mens videoen spiller. Riktignok i begrenset omfang, men vi snakker likevel om muligheten til å navigere i et levende bilde — og det er jo stas i seg selv.

AT VI HAR med fancy teknologi å gjøre synes imidlertid ikke alltid på overflaten. Videokvaliteten er ofte råtten, og det er ikke stort du får muligheten til å gjøre i spillet annet enn å gå rundt i panoramabilder tilsvarende 360-annonsene på Finn.no, og ta bilder av eventuelle spor du måtte snuble over.

Først når du har samlet spor (ved å fotografere det?!) på åstedet, kan du analysere det i krimbilen — små minispill og sammenkobling av bevis mot potensielle gjerningsmenn som ikke akkurat evner å imponere stort. Vi har sett tilsvarende i spill som «Kripos» og «CSI»-serien — spill som heller ikke når opp til den store gullmedaljen, de glir alle sammen lett inn i kategorien «helt greie».

DET BLIR DESSVERRE også litt for mye av videobruken, noe som går kraftig på bekostning av hva du faktisk får spille. Her er det avhør og andre videosekvenser der du en sjelden gang får nikket eller ristet på hodet - ellers er du stort sett bare passiv tilskuer til din kollegas gjøren og laden.

At skuespillerne i «Casebook» neppe vet hvem Lee Strasberg er, hjelper heller ikke på helhetsopplevelsen. Men: Dette er første episode i noe som med litt flikking utvilsomt kan bli bedre. Jeg følger med videre.

Men vi bør vel også få spille litt, eller?