URBAN GLEDE: En søndag i Oslo behøæver ikke å trilbringes i marka, det er bare å rusle lang Akerselva så opplever du like mye i løpet av tre timer som det du gjør ved å se en film og gå på kunstutstilling. Foto: Tom Stalsberg
URBAN GLEDE: En søndag i Oslo behøæver ikke å trilbringes i marka, det er bare å rusle lang Akerselva så opplever du like mye i løpet av tre timer som det du gjør ved å se en film og gå på kunstutstilling. Foto: Tom StalsbergVis mer

Den urbane laksens triumf i Akerselva

Men vi for dumme til å forstå "Thelma" og Faldbakkens storhet, dessverre.

En bruksanvisning for en søndag i Oslo by.

Meninger

En norsk verdi, foruten å syte, er å gå ut. Men, det vet jo alle som har hatt gnagsår. En søndag kan brukes i skogen eller i nærheten av fjellets fot, men den kan også brukes til urban gange. Hovedstadens høst har alle muligheter og nå med en ny attraksjon. Anbefalt tur, cirka ei mil som tar tre timer med diverse stopp. Gå først ned den fineste gatestubben , Damstredet, og så mot Mathallen aka Vulkan. Her er det dyrt og mye folk, men muligheter for en okay kaffe eller en liten rett før du går ut på brua og ser byens vakreste Akerselva. Den er i godt lune og tiltrekker seg folk i de fleste aldere med alskens utstyr. Laksen i elva. Det er tatt både små og store.

Utenfor klubben «Blå», som har lykter i alle farger og musikk gående, står det seks fiskere. På brua to som har stenger som ser ut som om de er vunnet på tivoli, men som farfaren til en fiskekompis så korrekt sa: Fisken ser ikke hva slags utstyr du har på land. Så sant, så sant. Og, nedover hele elva noen med mark (og rød ulltråd), andre med sluk, wobbler og noen forsøker fluestangene. Elva er stor, fisk på vei opp, stas. Ingen vi snakker med har kjent noe. Byfisketurer krever som alt annet fiske, tålmodighet. Mot Grønland to fluefiskere til, den ene bedriver litt show off med teknikk. På andre siden av elva henger det fem gutter, den ene med buksa nede på knea, en annen med et brunt belte rundt armen. Laks og hard dop siden om side. Byens larm, spey, farger og levd liv av tristesse.

Vi forteller også, ikke fordi det er viktig, at den norske filmen «Thelma» ble sett. Denne skribent skal egentlig ikke si så mye ettersom vi som statist kan få prisen for beste dobbelthake, men vi forstår ikke helt hvorfor anmelderne er over seg. Filmen gjorde meg verken provosert, irritert, glad, redd, undrende eller noe annet innenfor den emosjonelle gangetabell, men samtidig: Det kan godt tenkes at den kunstneriske underteksten og dybden av genialitet føyk meg hus forbi, godt mulig. Det samme kan dessverre også sies om Matias Faldbakkens utstilling på Astrup Fearnley. Vi fattet ingenting av den heller. På tide med voksenopplæring av avstumpet tabloidhjerne fordi vi kunne bruk tid på å lese en bruksanvisning, for eksempel, på en hårtørrer fra 1989.