- Men vil jeg bli spilt i framtida?

Hadde det eksistert en nobelpris for komponister, ville Giya Kancheli vært soleklar kandidat. Når «Al niente» uroppføres av Oslo-Filharmonien med komponisten til stede, er det en kjempebegivenhet.

Selv synes den stillfarende georgieren det er litt dumt at Jan Garbarek for tida er på turné.

- Noen fortalte meg at Jan ikke er hjemme, ellers ville jeg selvfølgelig ha sørget for å treffe ham, sier Kancheli via sin skjønne tolk, ektefellen Lula.

Jan Garbarek er solist på CD-versjonen av Kanchelis «Night Prayers» («Caris Mere», ECM New Series) og har vært med komponisten til Tbilisi, der han ifølge et tre år gammelt Aftenposten-intervju måtte skjerme sin norske totalavholdsvenn mot festglade landsmenn uten synderlig forståelse for avholdssaken.

Nå er Giya Kancheli i Norge for å følge oppførelsene av bestillingsverket «Al niente» («Mot intet»). Fordi den planlagte uroppførelsen i København måtte avlyses, fikk Skien æren av å huse den begivenheten i går, mens Oslo står for tur i kveld og i morgen.

Kancheli tar imot i Oslo Konserthus etter de første prøvene med orkesteret og gjestedirigent Marc Soustrot, og beklager på glimrende engelsk at han snakker så dårlig engelsk at han vil bruke tolk.

«My wife will translate,» sier han, tenner en sigarett, myser mildt over barten og ser ut som en meget snill mann der han avventer åpningsspørsmålet.

- Jeg vet at det er vanskelig å beskrive musikk, likevel våger jeg å spørre deg om hva slags verk «Al niente» er?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere takters pause. Så:

- Jeg kunne si at det er en «music of mood», et verk der bildene, sinnsstemningene hele tida skifter og glir over i hverandre. Musikken er med hensikt svært enkel, det var målet, men selvsagt vil jeg at lytteren skal føle noe bak enkelheten. Mer kan jeg ikke si.

- Sikter du med det enkle rett mot lytternes følelser? Vil du ha dem til å oppleve uten at intellektet står i veien?

- Njet. Intellekt og følelser bør ikke eksistere hver for seg. Får jeg ikke lytterne til å ta i bruk begge deler, er ikke musikken min verdt noe som helst.

- «Al niente» er bestilt av orkestre i Oslo, Göteborg og København. Spilte denne nordlige adressen, for eksempel ideen om et nordisk temperament, noen som helst rolle for deg under komponeringen?

- Njet. Jeg har aldri trodd på at folk i nord er kjøligere enn dem sørpå. Mennesker er mennesker, og om jeg skriver for italienske orkestre, georgiske orkestre eller skandinaviske orkestre, ville jeg ikke kunne ta slike hensyn selv om jeg hadde forsøkt.

- Du er georgier, men bor i Antwerpen nå. Mange kunstnere får vanskeligheter med å skape hvis de fjerner seg fra stedet der de har røttene sine, hva med deg?

- Jeg har levd for lenge i hjemlandet mitt til å glemme det, og husk: jeg har ikke emigrert. Jeg deler tida mi og livet mitt mellom Antwerpen og Georgia. Før var det tungt for meg å arbeide i Tbilisi, nå er det tungt å arbeide i Antwerpen. Den kunstneriske prosessen har aldri falt lett for meg.

- I dag er du en av verdens mest spilte og etterspurte samtidskomponister, og «alle» vil ha en bit av deg. Har dette forandre livet ditt?

- Njet. («Og det kan jeg bekrefte,» innskyter Lula med et smil.) Selvsagt kan jeg ikke si at alt dette ikke betyr noe for meg, selvsagt er jeg glad for at musikken min blir mye spilt nå. Men et mye viktigere spørsmål er om den også vil bli spilt i framtida. Vi har mange eksempler på at smaken skifter og populær musikk blir glemt. Jeg har ingen illusjoner i så måte.

- Tror du ikke at for eksempel Pärts, Ligetis, Kurtags og din egen musikk vil overleve og bli spilt side om side med Bachs og Beethovens i framtida?

- Jeg er sikker på at de andre du nevner vil bli spilt. Når det kommer til meg selv, er jeg ikke så sikker.

- I dag ser det ut som om den klassiske musikken er i ferd med å bli en nødhavn for mange som ikke lenger orker vestens støyende og hektiske materialisme og tiltakende åndsfattigslighet?

- Jeg tror at selv ikke den høyeste kunst kan forandre verden. Livet blir grusommere og grusommere, det hadde vært vidunderlig om kunsten kunne påvirke den prosessen, men jeg tror dessverre ikke at det er mulig. Se på middelalderkunsten og hva som skjedde av bestialitet den gangen og i de påfølgende århundrene - ikke engang Bachs musikk var i stand til gjøre noe med det.

- Hva kommer det av?

- Jeg tror det hele bunner i den menneskelige natur. Av og til får jeg en følelse av at folk forandrer seg når de sitter i en konsertsal og lytter, men så snart konserten er over, blir de til de samme personlighetene som de var før konserten. For meg blir da spørsmålet: Hva dreier kunsten seg om, hvorfor har vi den? Antakelig er det håpet som får kunstnere til å arbeide videre.

- Det ville være enkelt å spørre deg nå om du er pessimistisk på menneskehetens vegne. Men jeg tror ikke at du er det?

- Njet. Jeg er en optimistisk person.

LAVMÆLT:</B> - Jeg kan ikke si hva som inspirerer meg. Alt og ingenting kanskje, men jeg har alltid vært misunnelig på folk som kan svare på slike spørsmål, sier Giya Kancheli. Den georgiske komponisten er i Norge for å overvære de første oppførelsene av sitt nye verk, «Al niente».