Mening i tilværelsen

INGMAR MELAND og Helge Petersen (Dagbladet 29/4) skriver at en sentral menneskelig utfordring består i «å skape mening i tilværelsen».

Det lyder fornuftig, og jeg har ingen innvendinger mot denne oppfatningen. Imidlertid ser jeg ikke at de forholder seg til «det saklige innholdet» i mitt debattinnlegg 11/4. Det gjør derimot Zorica Mitic i sitt tilsvar 20/4, og nevner således to utmerkede eksempler på at det er tatt til orde for diskutabel toleranse, der felles normer og verdier ser ut til å bli ofret til fordel for multikulturalistisk relativisme. Men i ett av eksemplene var en forsker den skyldige, og i det andre var forskeren heltinnen som forsvarte universelle verdier. En systematisk undersøkelse av det akademikere rent faktisk har sagt og skrevet, både i pressen og i faglige skrifter, ville gi et tilsvarende mangfoldig bilde.

Fremdeles er ikke substansen i mitt innlegg blitt imøtegått: For det første er det sjelden at klisjeen «politisk korrekthet», som rutinemessig klebes på en del humanister og optimister, blir belagt med eksempler eller sitater. For det andre er det massiv oppmerksomhet omkring problemer forbundet med innvandring, men langt mindre interesse for alt som går bra og som man kanskje kan lære noe av. Dermed er det en risiko for at det fester seg et inntrykk av at situasjonen er håpløs, og at det er lite som kan gjøres.

P.S. Meland og Petersen prøver tappert, men forgjeves å døyve «irritasjonen over den bedrevitende tonen» i mitt innlegg. Men hør nå her! Hvis det skal være ensbetydende med nedlatende arroganse å be om at beskyldninger underbygges med et minimum av dokumentasjon - la oss si minst ett eksempel - da kjenner jeg opptil flere som vil betakke seg for å delta i offentlig debatt.