Meningen med livet

STAVANGER (Dagbladet): I sommer kom en bok om absurdisten Samuel Beckett og hans musikksmak. Den var egnet til å overraske en som nærmest hadde tatt det for gitt at en radikal modernist og eksistensiell minimalist som Beckett, som i teaterstykke på teaterstykke har skildret livet som et metafysisk og meningstomt ingenmannsland, måtte ha modernistisk musikk som sin favoritt. Det vil si tolvtoner og atonalitet, komponister som Schönberg, Alban Berg og Webern.

  • Men nei. Becketts favoritt var den østerrikske skolelæreren fra Liechtenthal, Franz Schubert. Romantisk musikk skulle det være for Beckett, som selv var en dyktig pianist og hele livet bevarte en stor og dyp kjærlighet til den enkle sødmen og den varme, myke melodikken i Schuberts lieder. Modernisten kunne med andre ord ikke fordra moderne musikk. Han holdt seg til tradisjonalistene og klassisistene.
  • Kaster det nytt lys over forståelsen av Becketts dramatikk?
  • Stykket er for så vidt mer enn en monolog, uten å være en dialog i vanlig forstand. Det er en monolog med to stemmer. Her møter man den ensomme, gamle kroken Krapp som lytter til, og kommenterer, sin egen stemme på lydbånd, tatt opp for 30 år sida. Krapps talestrøm, hans meningsløse kretsløp om det samme, hans fram- og tilbakespoling for å gjenoppfriske en gammel kjærlighetsaffære, er et bilde på livet som en permanent krig og kamp. En krig mot det absurde, og en forgjeves kamp for å holde noen få øyeblikk fast.
  • Men da Ragnar Holen dro sine skjelvende fingrer over den utrangerte båndopptakeren, og forsvarte den grånende Krapp med finmasket og tilstedeværende spill, oppdaget jeg noe mer. For virkningen av møtet med Krapps absurde verden skaper nødvendigvis ikke motløshet hos tilskueren selv, men snarere nytt mot til å søke mening, til å bruke den tilmålte tida på jorda bedre. For å si det banalt: ingen vil vel bli som Krapp?
  • Så var det kanskje det han ville, Samuel Beckett, å skildre absurditeten så inngående at effekten i tilskueren slo over i det motsatte? Selv visste han åpenbart at livet hadde sin meningsfylde der han satt ved klaveret og trillet toner fra en rar verden og inn i Schuberts harmonier.

Muligens ikke. Men jeg funderte på dette under premieren på Becketts monolog «Krapps siste spole» på Rogaland Teaters kjellerscene i helga.