TØFF TRENING: - Brødrene Ingebrigtsen har trent ekstremt målrettet og i en viss forstand profesjonelt siden svært ung alder. Foto: AP Photo/Martin Meissner
TØFF TRENING: - Brødrene Ingebrigtsen har trent ekstremt målrettet og i en viss forstand profesjonelt siden svært ung alder. Foto: AP Photo/Martin MeissnerVis mer

Meningen med ungdomsidretten

Idrettsungdom flest er ikke fremtidens toppidrettsutøvere. De er først og fremst idrettsutøvere som gir mening til aktiviteten sin her og nå. Ungdom bør forstås som noe mer enn bare fremtidens voksne.

Meninger

Ingebrigtsen-brødrenes oppsiktsvekkende suksess gleder de aller fleste nordmenn. Men samtidig aktualiserer resultatene en tilbakevendende debatt om hvordan barne- og ungdomsidretten bør organiseres og hvilke mål den skal realisere. Brødrene har trent ekstremt målrettet og i en viss forstand profesjonelt siden svært ung alder, og Henrik Ingebrigtsen sier rett ut at denne tenkemåten har ført til at de er blitt motarbeidet. I samme sak uttaler pappa Gjert seg mer diplomatisk, men han er tydelig på at det å nå toppen i idrett handler om å gjøre tøffe valg allerede i ung alder.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Norsk barne- og ungdomsidrett skal på sin side realisere en rekke ulike mål, som ikke nødvendigvis er enkle å forene.

For det første introduseres barn for konkurranse først fra 11-årsalderen. Før den tid er det ikke anledning til å operere med rangerte resultatlister. Først fra 13-årsalderen kan de delta i nasjonale konkurranser.

For det andre – og i sammenheng med det første – er det et mål å holde ungdom i idretten så lenge som mulig. Det skyldes ikke minst at idretten er tilkjent en nøkkelrolle i et folkehelseperspektiv. Vi vet dessuten at idrettstalenter kan komme til syne og blomstre i høyst ulik alder, og vi går derfor glipp av talent dersom barn og unge slutter fordi de presterer svakt som følge av at de utvikler seg senere fysisk og motorisk enn sine jevnaldrende.

For det tredje anses idrettsdeltakelse som viktig fordi barn og unge blir kjent med idrettens demokratiske organisering. Ikke minst involverer aktiviteten foreldre i sivilsamfunnet, gjennom styreverv, dugnader og transport til og fra trening og stevner. Det har en egenverdi at foreldre blir kjent med hverandre, fordi det styrker det vi gjerne kaller lokalsamfunnets sosiale kapital.

Siden norsk toppidrett alt i alt leverer gode resultater, virker det problematisk å hevde at modellen for barne- og ungdomsidrett er forfeilet i et sportslig perspektiv. Mange mener utvilsomt at konkurransefokuset er for lite for det yngste (slik Ingebrigtsen-familien nok gjør), men mange mener antakelig også at det er for stort. Ikke så få ungdommer forlater idretten når det gradvis stilles større krav til trening og deltakelse på stevner. Sluttresultatet er uansett at norsk toppidrett leverer ganske gode resultater. At ungdom gradvis slutter med organisert idrett fra 14-15-årsalderen er etter mitt syn hverken spesielt overraskende eller spesielt problematisk.

Men det er ett poeng som sjelden berøres i disse diskusjonene: Enten man betoner barne- og ungdomsidrettens rolle med hensyn til å fremme god folkehelse, å produsere sosial kapital i lokalsamfunnet, eller å produsere fremtidens toppidrettsutøvere, handler det om faktorer som legger lite vekt på idrettsgleden i seg selv, her og nå.

Barne- og ungdomsidretten er i alle tre tilfellene viktig fordi den har eksterne positive konsekvenser: den er nyttig for noe, enten det er lokalsamfunnet, folkehelsen eller fremtidens toppidrett. Sjeldnere betones det hvordan idretten, også for barn og ungdom, har mening i seg selv. Det kryr av barn og ungdom som ikke bare finner glede i de sosiale fellesskap idretten tilbyr, men som også ønsker å vinne. Konkurranse, mestring og prestasjonsforbedring er for disse en sentral drivkraft. Målet kan være å vinne klubbmesterskapet, å vinne den lokale serien, eller å ta medalje i kretsmesterskapet. Litt eldre ungdommer kan også drømme om medaljer eller finaler i nasjonale mesterskap. Mange av disse drømmer naturligvis også om olympiske medaljer i fremtiden, men bare noen få vil uansett bli toppidrettsutøvere. Sannsynligvis er det i et lengre perspektiv fornuftig å bremse de ivrigste ungdommene i ønsket om å bli så god som mulig så raskt som mulig. Olympiatoppen opererer derfor med såkalte utviklingstrapper, hvor utøverne fra ung alder tar steg for steg med sikte på å optimalisere sjansen for å nå et høyest mulig nivå i voksen alder.

Dette er sannsynligvis fornuftig sportslig sett, dersom målet altså er at de skal bli så gode som mulig som seniorer. Men samtidig ignoreres på sett og vis ungdomsidrettens egenverdi. Motivert ungdom skal med dagens modell i en viss forstand drive idrett for å nå toppen i et fem- eller tiårsperspektiv, ikke for å prestere så godt som mulig her og nå.

I praksis er det naturligvis mange klubber og trenere som tar ut mer av potensialet i ung alder, og mange utøvere stagnerer derfor når de skal ta det siste steget. Hvis ungdomsidrettens mål er å produsere flest mulig toppidrettsutøvere er det et problem, men det er på den andre siden ingen grunn til å underkjenne at en gullmedalje i et kretsmesterskap kan være like kjærkommen for en 14-åring som for en voksen utøver. Det store flertall avslutter jo uansett satsingen senest rundt 19-årsalderen.

Som nevnt gjøres det utvilsomt mye bra arbeid i norsk idrett. Men det er viktig å være oppmerksom også på barne- og ungdomsidrettens egenverdi, også i konkurranseform. Idrettsungdom flest er ikke fremtidens toppidrettsutøvere, heller ikke de mest motiverte og konkurranseorienterte. De er først og fremst idrettsutøvere som gir mening til aktiviteten sin her og nå. Ungdom bør altså forstås som noe mer enn bare fremtidens voksne.

DRAMATISK: Filip Ingebrigtsen ble revet ned i et fall halvannen runde før mål. Video med tillatelse fra NRK Vis mer