Meningsfylt tøv fra eksilstemme

«Gud har skjenket meg søvnløshet,» skriver den irakske dikteren Hakem Mardan. Søvn, drøm, søvnløshet og oppvåkning er ledemotiv i diktsamlingen med den rare og beskjedne tittelen «Noe tøv».

Tøvet er et utvalg fra tre diktsamlinger utgitt i Libanon i perioden 1988 til 1999. Mardan har sittet fengslet i sitt hjemland for sine ytringers skyld. I 1983 kom han til Libanon. Siden 1993 har han bodd i Norge.

En kunne vente seg politisk profilerte dikt fra et menneske med en slik bakgrunn. Eksilets erfaringer, frykten og savnet er da også til stede i hans dikt. Men det er som om disse erfaringene har vært gjennom en søvnens og søvnløshetens katalysator, og tatt en dreining i retning det absurde, før de har kommet til orde i dikts form. Her snus ting på hodet, fokus forstyrres, ønskedrømmene tar overhånd. Dikteren skaper et bakvendtland:

Hvordan skal jeg kunne lage frukt av salt,lam av grillet kjøtt og trær av stoler? Hvordan skal jeg bringe deg tilbake og nærme meg det jeg allerede har tatt? Hvordan skal jeg kunne se deg uten at øynene mine vet det?

Selvsagt er det tøv å ønske seg noe slikt. Men samtidig er det jo et dikt om uopprettelig tap. Hakem Mardan er et menneske som er blitt satt på prøve, han dikter for å holde ut. I det dikteriske tøvet dirrer en sår nerve. Det er mening i tøvet.

Mardan har vært heldig med sin gjendikter. Ulla Stang Dahl har oversatt diktene fra arabisk. Det er imponerende i seg selv. Men like viktig er det at hun oppviser en språklig lekenhet og oppfinnsomhet som virker helt adekvat. Hun tøver med, for å si det sånn. Her burde jeg satt punktum, men ber om plass til et minidikt av Mardan til slutt, til trøst for alle dem som kjemper en håpløs kamp. Et dikt helt i tråd med Jan Erik Volds klassiske: «Det er håpløst og vi gir oss ikke.» Her Mardan: «De første tusen årene/vil alltid være vanskelige.»