Meningsløs soning

JEG ER EN INNSATT, en fange i Ringerike Fengsel. Jeg soner en dom på tilsammen åtte år, og jeg har nå sittet inne i godt og vel 3 år. Det snakkes og skrives fra tid til annen om en meningsfull soning av fengselsstraff, om kriminalomsorgens berettigelse ved dens omsorg for, og rehabilitering av de innsattes liv. Jeg vil her legge noen erfaringer på bordet, og stille noen spørsmål som angår oss som befinner oss på hva man vel må kunne kalle «bunnen av samfunnet».

Men først, la dette være sagt: Jeg er takknemlig for å ha blitt stoppet. Jeg var kommet til et punkt i mitt tidligere sinnssyke liv, hvor jeg forsto at det bare kunne gå én vei: nedover, inn i intet. Jeg angrer på nesten alt det som førte meg hit, og jeg soner min dom, som jeg paradoksalt nok betrakter som en redning, så tappert som jeg overhodet kan.

ETTER AT MIN DOM var falt bestemte jeg meg for at livet mitt måtte få en ny retning, og et nytt innhold. Til tross for min dysleksi bestemte jeg meg for at «her inne» ville jeg gjøre alt jeg kunne for å skaffe meg den utdannelsen jeg gikk glipp av i min ungdom. Jeg har lest, pugga og arbeidet - med dette som mål i disse tre årene. Jeg har bevisst isolert meg, bedt om frivllig isolasjon, for å kunne få konsentrert arbeidsro. Jeg har slitt meg gjennom utallige nedverdigende kamper med fengselsbyråkratiet for, om mulig, å få benytte en pc som jeg (med hjelp av min familie) skaffet meg, i håp om å overvinne dysleksien.

Jeg skal ikke plage leseren med soningens uendelighet av motganger, men forsøke å komme til sakens kjerne, og mine tre spørsmål:

JEG VAR BLITT flyttet til Oslo Fengsel, hvor jeg satt på isolat, av grunner nevnt over. Her ble jeg gjentatte ganger oppfordret til å søke om å få sone resten av straffen i et åpent fengsel. Til slutt gikk jeg med på det, jeg søkte om å få komme til Berg Fengsel, men fikk avslag. Jeg ønsket ikke da å søke meg til noe annet fengsel, fordi jeg visste at man ikke får lov til å vie seg helt til selvstudier i andre institusjoner. Jeg ble likevel videre oppfordret til å søke om å få komme til Bastøy Fengsel, men jeg sa nei. Jeg fikk så vite av avdelingslederen vår at han hadde snakket med Bastøy, og at de hadde sagt «ja» til at jeg skulle få lov til å vie meg til studier der. Jeg takket og søkte om å bli flyttet til Bastøy, på bakgrunn av bedrede studiemuligheter og det faktum at jeg da ville være nærmere min familie. (Jeg er blitt far mens jeg har sittet inne.) Jeg får innvilget søknaden, og blir overflyttet til Bastøy.

MEN DER BLIR JEG fort klar over at løftet om bedrede studiemuligheter ikke er reelt. Jeg får vite at jeg må arbeide åtte timer, fem dager i uka, i Vaskeriet. Sosial trening, arbeidstrening og plikt. Det tar imidlertid ikke lang tid før man ser hva «opplegget» går ut på. Her er det i beste fall arbeid til to mann, i to timer pr dag - slik at vi syv-åtte som er satt til å jobbe der, i all hovedsak bedriver tiden med å lese Vi Menn og utveksle tullprat og fleipe bort timene, mens P4s lykkejagende reklameradio omgir oss. Det som står i hodet på meg er imidlertid at jeg har eksamener i ex-phil, ex-fac, fysikk, kjemi, biologi og matte - nært forestående, i mai. Etter en ny tålmodighetsprøve, igjen i mental nærkamp med fengselsvesenets byråkrati, med iherdige forsøk på å bli forflyttet til Kroksund Fengsel, stilte jeg dag etter dag opp i Vaskeriet. Men, etter at hele fire uker gikk, uten det minste tegn til svar, var min frustrasjon blitt så sterk at jeg en dag sa ifra til vakten om at «jeg går fra Vaskeriet, og setter meg på cella mi, for å arbeide med mine studier!»

DETTE BLE TVERT og udiskutabelt oppfattet som arbeidsnekt, og jeg ble forbløffende raskt overført til et av landets strengeste fengsler, Ringerike Fengsel. Her får jeg ikke lov til å ha alle mine skolebøker på cella, i begynnelsen fikk jeg ikke en gang en leselampe, eller en kalkulator, noe som naturligvis gjør oppgavene i fysikk, matte og kjemi noe vrient å finne ut av. Og nå, nå «kroner» ledelsen sine forsøk på tvangssosialisering meg ved å frata meg min utvidede perm-kvote, innvilget på Bastøy 19.01.05. Bøkene mine, tid til seriøse studier, min framtidstro og nå min familie, alt tar de fra meg. Er det slik man «omformer» en fange til et nytt og bedre liv? Hva er dette minner om?

Som en hvilken som helst ex-kriminell (som regel en person som skjebnen ikke la basis-forholdene i tidlige barne- og ungdomsår spesielt godt til rette for) lærer man fort at man helst bør ligge lavt, ikke skille seg ut, ikke stikke hodet fram, ikke klage. Mine spørsmål til justisministeren, og til alle tenkende mennsker er, ikke desto mindre og like fullt, disse:

1: Hvorfor skal ikke en innsatt, som jeg, som ved sin adferd og innsats beviser at han vil forandre og forbedre sitt liv - hvorfor skal ikke han / jeg få adgang til å studere på heltid i fengslet? Kan det finnes noe bedre alternativt arbeid for en ex-kriminell?

2: Hvorfor er det så liten forståelse for individuelle utviklingsbehov hos de innsatte? Hvorfor må i hovedsak alle innsatte underlegges det samme sosiale regimet? Hva kommer det av at de fengselsansatte og deres ledere ikke forstår at dét å omgås andre innsatte, langtfra er den beste løsning for enhver fange? For mange av oss, kanskje for de fleste av oss, er det jo nettopp dette miljøet vi ønsker å frigjøre oss fra, legge bak oss, og om mulig bryte samtlige bånd til!

3: Når man som individ og innsatt opplever sin situasjon sånn som jeg beskriver den her, og når man, som jeg, utallige ganger har gitt uttrykk for at jeg ønsker å studere - hvorfor i all verden skal det være så ubeskrivelig og unødvendig vanskelig å få lov til å sitte i fred og ro - i isolasjon, om man så ønsker dét, med sine skolebøker, en pc, en leselampe og en kalkulator, sånn at jeg, den dagen jeg slipper ut herfra, forhåpentligvis vil kunne være forebredt og skodd til å forsørge meg og min lille familie?

JUSTISMINISTER Dørum, kan du være så vennlig å ta deg tid til å svare meg på disse, for meg og mange med meg, helt avgjørende spørsmålene? Og det gjerne sett i lys av hva «min» advokat Bård Vikanes skrev om saken i et brev til direktøren for Kriminalomsorgen, i Region Sør, den 26.01.05.:

«Under enhver omstendighet må en kunne ha som forventning at Kriminalomsorgen som sådan kan håndtere situasjonen mer helhetlig og leve opp til sitt navn, og nå tilrettelegge for at den innsatte kan stimuleres i positiv retning, fremfor som her, at man undergraver hele rehabiliteringsinstituttet.»