- MENINGSLØS VOLD: I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. Se kommentarer og klipp fra første nominasjon: «Funny Games» fra 1997. Video: Ingrid Cogorno / Dagbladet / Attitude FilmsVis merVis merVis mer Vis mer

«Funny Games» (1997):

Meningsløs vold, sadisme og ondskap nådde nye høyder med denne filmen

Bli med å kåre tidenes skumleste skrekkfilm. Første nominasjon går til en ond sak fra Østerrike.

Tenk på følgende scenario: Du og din lille familie er framme i feriehuset, da det banker på døren og to unge menn spør om de kan låne et par egg. Dere har egentlig ikke har lyst på besøk, men av ren høflighet lar dere dem spasere over dørstokken.

Tida går, men de unge mennene blir værende. Du kjenner rastløsheten og usikkerheten ta tak. Skal de ikke gå snart? Til slutt ser man seg nødt til å høflig avbryte; «Vi er veldig opptatt nå, vi er egentlig på vei ut». Men i stedet for at de tar eggene og går, tas dere til fange. Så starter timesvis med brutal og utspekulert psykisk og fysisk tortur.

  • I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren publiserer ekspertduoen i Blodklubben sine analyser av ti nominerte skrekkfilmer. Hvilken film som til slutt er verdig hedersbetegnelsen «Tidenes skrekk», er opp til deg. Se alle nominerte her. Stemme gjør du i bunnen av saken.
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale.
Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling Vis mer

BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling «Funny Games» fra 1997 er et svært så ubehagelig verk. Østerriksk horror signert av selveste Michael Haneke, er ikke hverdagskost. Voldens meningsløshet og sadismens ondskap nådde nye høyder med denne filmen. Aldri før har vi som seer blitt vitne til en home invasion på en så nær og nesten kikker-aktig måte. Dvelende og lange scener preger denne filmen, hvor vi bivåner den stakkars familien, som sakte men sikkert rives i stykker av inntrengerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er så vondt å se på at man noen ganger kan få lyst til å skru av. Problemet er at det er så innmari godt laget. Fantastisk skuespill, og med en regi og fortellerteknikk som vi ikke har sett tidligere. Her skal seeren dras inn i historien, sitte i sofaen ved siden av familien og virkelig føle på terroren og smerten de blir utsatt for.

To hvitkledde unge menn

Mor, far og sønn hygger seg på sitt landsted, idyllisk plassert ved en innsjø. Plutselig dukker to fremmede menn kledd i hvitt opp på gårdsplassen. Noe pussige, men de virker tilsynelatende hyggelige og høflige. De ønsker å låne egg og blir sluppet inn i huset.

Men å låne egg var jo aldri intensjonen fra de to hvitkledde unge mennene. De trenger seg på den stakkars familien og tar dem til fange i deres eget hus. Herfra følger en serie av morsomme leker som inntrengerne ønsker å gjennomføre med familien. Et temmelig sadistisk spill. Så langt unna «funny» du kommer, egentlig.

Dette er bekmørkt og vonde saker, hvor vi ser den ellers så vellykkede familien brytes fysisk og psykisk ned, bit for bit.

SADIST: Skuespiller Arno Frisch fra Østerrike spiller Paul i «Funny Games». Foto: Attitude Films
SADIST: Skuespiller Arno Frisch fra Østerrike spiller Paul i «Funny Games». Foto: Attitude Films Vis mer

Et mareritt

Det er grusomt å følge med på utviklingen. Et tilsynelatende uskyldig spørsmål om å låne egg ender i ren terror. Man sitter og tenker på hvorfor gjør dere dette? Hva vil dere?

Jo, fordi de kan. Fordi de vil ha det gøy. Fordi de vil underholdes. Noe som kan minne om hillbilly-horror hvor overgriperne ofte har noe apatisk og følelsesløst ved seg, litt som om at de kjeder seg.

Gutta i «Funny Games» fremstår enda mer kyniske og gufne ved at de er veltalende og tilsynelatende dannet. De utstråler en slags forstyrret ondskap, som om de er fullt klar over sine handlinger, og de nyter ofrenes smerte og utrygghet. Som seer blir man også dratt inn i sadistenes lek og spill, med noen kreative og overraskende filmatiske grep.

Fantastisk skuespill

Reaksjonene til ofrene er menneskelige og realistiske, og man lider virkelig med dem. Applaus til skuespillerne. Dette må ha vært en knallhard innspilling å gjøre, og alle spiller helt vanvittig bra. Det er regelrett hjerteskjærende å se på.

Ifølge Michael Haneke måtte moren, spilt av Susanne Lothar, ofte tvinge seg selv til å gråte i nesten 20 minutter før sine tagninger. Det var viktig for at scenene ble så autentiske som mulig. I en av de krevende scenene måtte det 28 tagninger til før den ble perfekt. Susanne var fullstendig ferdig og utmattet i etterkant, og det var akkurat det uttrykket Haneke var på jakt etter. Nådeløs autentisitet i uttrykket, slik det ville sett ut i virkeligheten.

Kritisk til omverden

Haneke har visstnok uttalt at «Funny Games» egentlig ikke var ment å være en horrorfilm. Han ønsket å lage en film som skulle være en kommentar omkring vold i media og dets innflytelse på samfunnet.

Filmen skildrer vold og sadisme på en skremmende realistisk måte. Filmen invaderer ikke bare den stakkars familien, men den invaderer også vår likegyldige og beskyttende tilværelse, som så mange av oss lever i. Filmen er en slags intellektuell skildring av terror slik den virkelig er, fullstendig usminket. Og hvor handlingenes meningsløshet og sadisme skal reise spørsmål om hvorfor vi faktisk lar oss underholde av vold og faenskap.

Meningsløs vold, sadisme og ondskap nådde nye høyder med denne filmen

Men liker vi å se slik vold?

Vi liker jo horror på samme måte som vi liker berg-og-dalbane; man liker adrenalinkicket du får ved å kjenne på frykt innenfor trygge rammer.

Noe som kanskje er mer moralsk betenkelig, er all den media-formidlete volden vi omgis med på internett, og som pirrer en type destruktiv nysgjerrighet hos oss mennesker. Vi klikker oss inn på all mulig faenskap, og hvis det følger med en advarsel «Obs, sterke scener» så bli vi enda mer fristet til å klikke. En slags reell og brutal underholdningsform hvor andres ulykke trigger en type spenning i oss. Dette er jo både sterkt besynderlig og interessant på samme tid. Og med internetts utbredelse har tilbud og etterspørsel om slik underholdning blitt bare større og større.

Det paradoksale er at vi tar avstand fra det vi ser, samtidig som vi vil se.

Mindfuck-film

Og «Funny Games» er helt rå på å få seeren til å se. For nærmest på en klinisk måte blir vi tvunget inn i scenene. Noen ganger er det som om kameraet hviler på ofrene, og smerten og tragedien blir servert rett foran øynene på oss.

Filmen er sånn sett litt mindfuck, for dualiteten når det gjelder underholdningsfaktoren, mellom å ville se og ikke ville se, ja, den blir vi sterkt konfrontert med. Inntrengerne som utfører ugjerningene ønsker jo å underholde seg selv. Men på en skrudd måte underholder de også oss som seere.

Det kom en amerikansk remake, også av Haneke, med kjente skuespillere som Tim Roth og Naomi Watts i rollene som ekteparet. Litt merkelig remake, for den er en ren repetisjon av samme forferdelige historie, bare amerikansk.

Kanskje Haneke ønsket at det amerikanske publikumet skulle få med seg filmen? Hvorfor skulle de slippe unna?

Moderne klassiker

Uansett; «Funny Games» skiller seg ut på alle plan med sin brutale realisme. Den sparker som en illsint sebra rett i solar plexus, og er en film som utfordrer til debatt.

Filmen kom som nummer 1 på WatchMojo's liste av «Top 10 Horror Movies That Could Actually Happen». Sånn sett burde «Funny Games» bli ansett som verdens skumleste film. Dette kan jo faktisk skje!

Og ingen ønsker å oppleve det denne stakkars familien får oppleve. Tro oss.