LIDELSE I FARGER: Peter Jacksons nye dokumentarfilm om første verdenskrig tar oss sjokkerende nær lidelsen i skyttergravene.Video: Warner Bros. Entertainment Vis mer

Ny Peter Jackson-dokumentar:

Meningsløsheten er nesten ikke til å holde ut

Peter Jacksons hymne for første verdenskrigs tapte ungdom er en dokumentarisk bragd, og et sjokkerende nærbilde av slagmarkens lidelse og meningsløshet.

Kommentar

Over 30 000 mennesker ble drept det første døgnet av slaget ved Somme. I løpet av de neste 140 dagene falt ytterligere en million britiske, franske, tyske, australske, indiske og canadiske ungdommer og soldater.

To år seinere, i november 1918, var over 30 millioner mennesker såret eller drept som følge av første verdenskrig.

Slike tall er så voldsomme at de er vanskelig å få grep om. Vi kan lese om krigens terror og grusomheter i regnearkets kolonner, men likevel ha problemer med å ta inn over oss omfanget. Fuglens perspektiv på hendelsesforløpet gir oversikt, men ikke alltid innsikt.

For å forstå opplevelsen og skjebnen til menneskene som deltok trenger vi også det nære utsnittet. Men fordi de første kroppene under første verdenskrig ble sprengt i fillebiter for over hundre år siden, mangler vi både tidsvitner og levende bilder. Våpenutviklingen var mer framskreden enn kamerateknologien.

Både litteraturen og kunsten har forsøkt å bøte på det. Filmindustrien har levert storslåtte mesterverk. Leser du Sebastian Faulks fantastiske roman «Fuglesang», kan du nesten lukte gassen og smake angsten. Sammen med historiske skildringer bringer det oss uten tvil nærmere den traumatiserte jorda bombene la øde.

Men de ekte filmrullene som fortsatt finnes viser kornete og keitete mennesker som rører seg i et unaturlig rakst tempo. Svart-hvitt-kropper uten personlighet. De ekte opptakene fra slagmarken ser ikke autentiske ut i det hele tatt.

Helt til nå. I den kinoaktuelle dokumentaren «They shall not grow old» har regissør Peter Jackson fjernet riper og smuss fra de gamle stumfilmene, skrudd tempoet til normal hastighet, og fargelagt dem. Lydsporet inneholder soldatenes samtaler, tydet av leppelesere og lest av skuespillere. Med ett er de hundre år gamle kroppene som deg og meg: menneskelige.

Kombinert med et konstant og skingrende kor av jamrende granater, for å låne den engelske soldaten og poeten Wilfred Owens formulering, er resultatet overveldende. Selv om vi har lest og hørt om hvordan nærmest hele ungdomskull ble skutt, sprengt eller stukket i hjel i bajonettangrep, er det noe annet å se det.

For dokumentaren har ikke som mål å belyse konfliktens historiske opphav og kontekst. Den gir et sjokkerende og upolert innblikk i krigens lidelse.

I nesten en time får vi kryssklippet hverdagslige scener fra skopuss og tekoking med nærbilder av ødelagte kropper. Svarte. Råtne. Blodige. Hengende i piggtrådgjerder, eller halvt begravet i skyttergraver eller kratre. Omringet av rotter, gjørme, og mennesker som mister forstanden i påvente av at det snart er deres tur.

Meningsløsheten i det hele er nesten ikke til å holde ut, selv et århundre senere. Derfor er Jacksons hymne for første verdenskrigs tapte ungdom en dokumentarisk bragd. Det sjokkerende nærbildet av slagmarkens lidelse vil stå igjen som en blinkende varsellampe om hvilke lidelser krig fører med seg.

Det er som han har satt et av krigens mest kjente lyriske verk til live. Nevnte Owens enestående dikt «Anthem for Doomed Youth» (1917):

What passing-bells for these who die as cattle?
Only the monstrous anger of the guns.
Only the stuttering rifles' rapid rattle
Can patter out their hasty orisons.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.