Et av de største og gjeveste ordene i politikken er handlekraft. Å gi inntrykk av at man tar problemene på alvor, og gjør noe med dem, antas å være en sikker vei til suksess. Samtidig er det ikke alltid så viktig om tiltakene fører til konkrete og positive resultater. Rollen som politiker med vilje, oversikt og evne til å få ting gjort, er det sentrale. Det er i dette perspektivet vi må se mange av tiltakene i den såkalte krigen mot terror. Der dynges det på med alt politikerne har i den såkalte verktøykassa: Stadig flere lover, mer overvåking, økte bevilgninger, allmenn bevæpning av politiet osv. Når terroranslaget kommer, skal ingen kunne si at ikke politikerne gjorde hva de kunne.

Slikt fører rett inn i moralsk panikk, svekkelse av rettsstaten og manglende interesse for om tiltakene har noen effekt. Sist ut er inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) som har fått utredet muligheten for å frata fremmedkrigere og andre som «opptrer sterkt til skade for statens interesser» deres norske statsborgerskap. Utredningen konkluderer bl.a. med at det bare er mulig å frata fremmedkrigerne passet hvis de har dobbelt statsborgerskap. Internasjonale konvensjoner innebærer at ingen kan gjøres statsløse.