Meningsløst om skatt

SKATTEFRIHETSDAGEN: Skattebetalerforeningen får hver sommer ulike oppslag om den såkalte skattefrihetsdagen. Også i år er det Dagbladet som i et stort oppslag opplyser hvilken dag den gjennomsnittlige arbeidstakeren har tjent nok penger til å betale årets skatter og avgifter. Selve ideen om en skattefrihetsdag er merkelig. Andre lignende «frihetsdager» kunne vært «forsikringsfrihetsdagen» som forteller hvor mange dager en gjennomsnittsnordmann må jobbe for å ha betalt alle forsikringspremiene sine.

Etter mitt syn gir en slik beregning liten mening så lenge en ikke ser på hva skattebetalerne får tilbake i form av tjenester og overføringer fra det offentlige. Det norske velferdssystemet er jo nettopp basert på at myndighetene gir sine innbyggere en rekke viktige tjenester, tjenester som en i mange andre land må betale helt eller delvis av egen lomme. Hvis for eksempel sykehusopphold og utdanning ikke var finansiert over offentlige budsjetter, ville den såkalte skattefrihetsdagen kommet tidligere på året. Men for de med lave inntekter ville dette fort kunne bety et samlet tap.

For at begrepet skattefrihetsdag skal ha mening, burde man fokusere på nettogevinsten for den enkelte. Dette er imidlertid svært vanskelig i praksis. Det er store individuelle forskjeller mellom skattyterne, både når det gjelder hva de betaler inn av skatter og avgifter og hva de får tilbake i form av overføringer og tjenester. Få skattytere har et nivå og sammensetning av inntekt og forbruk som tilsvarer gjennomsnittet i Norge. Skattesystemet er progressivt, det vil si at andelen av egen inntekt som betales i skatt er høyere jo høyere inntekten er. Og personer med lavere inntekter vil derfor ha en skattefrihetsdag som kommer langt tidligere på året enn personer med høy inntekt.