«OBAMA LEDER MED TOSIFRET», «McCain tar innpå Obama», «Obama leder knepent». Dette er noen av sommerens overskrifter som kommenterer utviklingen i meningsmålinger før presidentvalget i USA i november. Slike saker får gjerne store oppslag i mediene, men mangler ofte kommentarer som gir mening til de tallene som presenteres.

I denne kronikken skal vi diskutere hvor pålitelig bilde meningsmålinger gir av opinionsfordelingen, og hvilke spesifikke utfordringer som knytter seg til amerikanske presidentvalg. Vi vil også vurdere hvilke hensyn mediene må ta til de forutsetninger og begrensninger som knytter seg til meningsmålinger, dersom publikum skal kunne danne seg et riktig bilde av styrkeforholdet mellom kandidatene. Et ensidig fokus på styrkeforholdet mellom kandidatene på bekostning av politikkens innhold, der små forskjeller danner grunnlag for store oppslag, gir politikken et veddeløpspreg som kan bidra politisk kynisme og apati blant velgerne.

DET ER TO hovedutfordringer knyttet til formidling av meningsmålinger i den amerikanske valgkampen. Den første har å gjøre med det indirekte amerikanske valgsystemet. Som Al Gore opplevde i 2000, er det sentrale ikke å vinne flertall i folket, men et flertall av valgmenn. Med to ubetydelige unntak (Maine og Nebraska) får den kandidaten som vinner en stat alle dens valgmenn. Dermed har nasjonale meningsmålinger begrenset verdi som indikatorer på valgresultatet.