Meningsmålinger i Dagbladet

Den 30. august trykket Dagbladet min kronikk «Skolesuppe på en spiker». I kronikken kritiserer jeg presentasjonen av undersøkelsen «Elevenes dom». Dagen derpå får jeg svar på tiltale, Dagbladets nyhetsredaktør John Arne Markussen gir meg en helside som er en bredside med tungt skyts.

Bare synd at det handler mer om meg som person enn om det jeg skriver. For Markussen har drevet «research» i denne viktige saken. Ikke om norsk skole, men om meg som person. Han har til og med funnet fram et ti år gammelt personangrep på meg - som han uten videre gjør til sitt eget. Den gangen (for ti år siden) dreide riktig nok debatten seg om noe helt annet, men når person er viktigere enn sak, så gjør det vel jobben.

I kronikken tok jeg for meg en rekke av Dagbladets hovedoppslag og mente å påvise at de slett ikke bygde på datagrunnlaget. I alle fall ikke det som leserne hadde sett. («Skolen er kjedelig», «Skolen er en arena for vold», «Lærernes datakunnskaper er på bånn» osv.) Jeg innrømmer gjerne at jeg kunne holdt en mer dempet tone, men etter en uke med tosiders Dagblad-oppslag med funn og konklusjoner om norsk skole, hadde vel adrenalinet blitt noe for høyt. Jeg beklager derfor at den friske formen skygget for innholdet, for innholdet er faktisk svært alvorlig.

I kronikken ba jeg den våkne leser om å lese Dagbladets data og sammenholde med overskrifter og konklusjoner. Jeg kan bare gjenta denne oppfordringen. Jeg tror nemlig ikke at framstillingen av «elevenes dom» tåler lesernes dom.

La meg legge nok et eksempel til lista over det jeg oppfatter som feiltolkninger. Hovedoppslaget 18. august var «JA til karakterer», og ble fulgt opp slik: «Karaktersystemet har svært god oppslutning blant elevene. Åtte av ti mener gode karakterer er en viktig grunn til å gå på skolen.» La oss se på grunnlaget for disse konklusjonene. De ser alle ut til å bygge på ett eneste spørsmål til elevene. Spørsmålet var slik: «Hvor viktig er det å få gode karakterer?» På dette spørsmålet svarer et stort flertall at det er meget eller ganske viktig. Jeg tolker dette som at elevene bekrefter noe vi vet, nemlig at karakterer faktisk er viktige i dagens norske skole! Men elevene har slett ikke sagt «ja til karakterer». De har selvsagt heller ikke demonstrert «svært god oppslutning» til dagens karaktersystem. Og de har heller ikke sagt at dette er «en viktig grunn til å gå på skolen». Skulle elevene mene noe om alt dette, måtte spørsmålene ha vært langt flere og helt annerledes.

Man trenger verken være arrogant eller forsker for å gå inn i dette materialet for å vurdere holdbarheten i konklusjonene. Norske grunnskoleelever klarer slike oppgaver. Slik sett kan Dagbladets serie brukes til noe positivt. Den kan brukes som undervisningsmateriell i skolen. Til å lære om medier og nyheter. Til å lære om hvordan nyheter bokstavelig talt blir produsert. Og om hvordan offentlig debatt kan bli formet av dette. En slik analyse kan fremme elevenes kritiske sans - en sans man sårt trenger i mediesamfunnet.

Norsk skole framstår ofte som et yndet mobbeoffer i mediene. Det virker som om svartmaling av norsk skole er basert mer på en noe uforståelig «ønsketenkning» enn på data og dokumentasjon. Slikt stoff er selvsagt lite hyggelig å lese for seriøse skolefolk akkurat når et nytt skoleår tar til. Det gir heller ikke elever og deres foreldre noen god skolestart. Dessuten tror jeg at det bildet som formidles, ofte saklig sett er uriktig. Jeg tror at seriøs skoleforskning kan gi et ganske annet og riktigere og mer positivt bilde av skolen, enten man sammenlikner norsk skole med andre land eller med skolen slik den en gang var. Men det er en annen sak. Som vi kanskje kan komme tilbake til.

Selvsagt er det flott at Dagbladet skriver om skolen. Og rett skal være rett, mange av reportasjene rundt denne undersøkelsen virket både solide, spennende og engasjerende. Det er også fint at Dagbladet lager egne undersøkelser som de presenterer for leserne. Ingen forskere eller «høyrøstede akademikere» bør reagere negativt på dette. Jeg synes faktisk også at en rekke av de data som legges fram, er riktig interessante. Det er ikke dette jeg reagerer på, det er de «konklusjonene» man trekker. La meg derfor rette en mulig misforståelse som jeg leser ut av Markussens innlegg. Han forsvarer undersøkelsen og datainnhentingen, han viser til solid forarbeid med mer. Her tviler jeg ikke, og det er ikke selve undersøkelsen og dens data jeg kritiserer. Det er «konklusjonene» som ikke henger på greip; konklusjoner og «funn» bygger faktisk ikke på de data som er presentert! Men den bakenforliggende undersøkelsen gir i praksis en slags troverdighet til overskrifter, funn og konklusjoner. Lesere ledes til å tro at Dagbladet har dokumentert det de hevder i overskriftene.

Jeg merker meg at Markussen i sitt tilsvar mener at Dagbladets konklusjoner faktisk holder mål. Men nå er begrunnelsen til dels en helt annen, nemlig at andre er enige i hva Dagbladet mener å ha funnet. Mitt poeng var ikke om man var enig eller uenig i overskriftene, men at Dagbladet ikke kan eller bør trekke slike «konklusjoner» ut fra det de presenterte for oss lesere. For selv om det ikke er «forskning» man presenterer, så er det vel et rimelig krav at konklusjonene bør bygge på de data man har? Å «popularisere» er noe annet enn å forvrenge. Dette leder meg til en interessant problemstilling som har prinsipiell interesse.

Det er MMI som har laget undersøkelsen for Dagbladet. MMI er ett av mange institutter som lever av å lage slike undersøkelser. Der sitter det kvalifiserte fagfolk, vil jeg anta. De gjennomfører undersøkelsen, og gir sin rapport til oppdragsgiver. Og så bruker klienten disse opplysningene på ulik måte. I dette tilfelle har Dagbladet trukket en lang rekke konklusjoner om norsk skole. Jeg mener å ha vist at de fleste hovedoppslagene ikke er holdbare ut fra de data som MMI har gitt dem. For en leser ser det ut til at MMI står bak eller går god for både data og konklusjoner. Mitt enkle spørsmål til MMI er prinsipielt: Føler MMI et faglig ansvar for presentasjonen av «konklusjoner og funn»? Føler de at de bør si fra når oppdragsgiver offentlig trekker feilaktige konklusjoner? Mer generelt: Hva slags etiske forpliktelser har et meningsmålingsinstitutt når det gjelder bruk og eventuelt misbruk av deres undersøkelser?

Markussen skriver i sitt svar:

«Vi er ikke bekymret over det Sjøberg kaller spinkle konklusjoner. Hver eneste uke presenteres det såkalte undersøkelser og meningsmålinger i Norge på et langt spinklere grunnlag enn dette.»

Dette er sterke meldinger. Her går faktisk Markussen lenger enn meg i sin kritikk av mediene. Han kjenner mediene fra innsiden, og han har sikkert rett. Dette viser hvor alvorlig denne saken er.