Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Menn av folket

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«HAN ER IKKJE

akkurat mannen i gata, han er ikkje ein dongerikledd Bruce Springsteen som det er så lett å like,» skriver forfatter (og Springsteen-fan) Frode Grytten i en svært lesverdig artikkel om Steven Patrick Morrissey i det idéhistorietidsskriftet Arr. Nå skal det likevel handle om Springsteen og Morrissey - samtidig.

DET HADDE SEG NEMLIG

slik at Arr - denne gangen med et temanummer om «Folket» - dumpet ned i postkassa simultant med at det strømmet inn mail fra sinte Springsteen-fans som mente at terningkast fire for en trivelig Valle Hovin-kveld i forrige uke var minst et par øyne for lite. Det som gjør dette til noe mer enn et hverdagstrivielt sammentreff, er selvsagt det faktum at Springsteen og Morrissey har mye mer til felles enn man skulle tro - langt utover lojale fans som er villige til å forsvare dem i tykt og tynt.

ALLER FØRST

er det viktige jubileer i disse dager: 25 år siden Bruce Springsteen ga ut sitt mest fullkomne album «Darkness on the Edge of Town», og 20 år siden The Smiths' singledebut «Hand in Glove». Springsteen er høyaktuell på turné, Morrissey er aktuell med ei DJ-plate og en dokumentarfilm (den genialt titulerte «The Importance of Being Morrissey»).

Både Springsteen og Morrissey er ekstremt opptatt av å ta vare på fansen sin, og har altså fått verdens mest dedikerte fans tilbake. De er, på hver sin måte, menn av folket.

Mens hele smiths-katalogen, og stort sett alt Morrissey har gjort på egen hånd etter at gruppa ble oppløst i 1987, er svøpt i variasjoner over outsidernes plass i samfunnet, er «Darkness» og forgjengeren «Born to Run» også ultimate outsiderplater. De er livbøyer i (og soundtrack til) ei brott ungdomstid hvor kombinasjonen av lav selvtillit og høye tanker om «livet på den andre siden» gir grobunn for kronisk eskapisme og behov for å finne idoler med mer kunstnerisk substans enn Kurt Nilsen.

«Som ein kjærleik du aldri greier å riste av deg,» skriver Grytten. Han snakker om Morrissey, men kunne like gjerne snakket på vegne av 40000 Bruce-fans på Valle Hovin.