FEIL FOKUS: Hvorfor skal alt politisk fokus være på vold mot kvinner? spør artikkelforfatteren, etter Rigmor Aasruds (bildet) innlegg. Foto: Morten Holm.
FEIL FOKUS: Hvorfor skal alt politisk fokus være på vold mot kvinner? spør artikkelforfatteren, etter Rigmor Aasruds (bildet) innlegg. Foto: Morten Holm.Vis mer

Menn er også voldsofre

Aasruds implisitte påstand om at ettersom det er kvinner som visstnok har ledet arbeidet mot vold så er menn ikke kvalifisert til dette, er ganske fornærmende.

Debattinnlegg

2013 var et år i likestillingens og kvinnesakens tegn. Det var 100-års jubileum for kvinners stemmerett og vi fikk også en regjering som har bedre kvinnerepresentasjon enn Stoltenberg II, med nøyaktig 50 prosent kvinneandel. Det er derfor besynderlig at Rigmor Aasrud trekker fram én ledergruppe i ett departement som argument for at likestillingen blir kompromittert av vår nye regjering, i innlegget «Ingen kvinner i justisledelsen». Hun drar mange slutninger om hvordan Erna Solberg mener at ingen av kvinnene i Høyre og Fremskrittspartiet er dyktige nok til å konkurrere med mennene, slutninger dratt utelukkende på grunnlag av denne ene ledergruppen i ett departement (av 17, tør jeg påpeke).

Rapporten Aasrud trolig har basert seg på, som viser at mellom 75 000 og 150 000 opplever «vold» i nære relasjoner, er problematisk ettersom «vold» er definert som trusler, hets, trakassering og fysisk vold. Det er som kjent stor forskjell på verbal ubehagelig ordbruk og fysisk vold. Likestiller man disse forurenser man kildegrunnlaget sitt. Den samme rapporten mener at «grov vold» utgjør mellom 6000 og 8000 voksne, men også her inkluderer man trusler og hets. Når vi snakker om vold er det også underlig at det i likestillingens tegn utelukkende skal fokuseres på vold mot kvinner. Jf. SSBs statistikk for 2012 var det 12 750 menn som var ofre for vold og 9 144 kvinner. Altså nesten 60 prosent menn. Den norske undersøkelsen om partnervold fra 2009 fant at 25 prosent kvinner og 20 prosent av alle menn er eller har vært i et forhold der det har forekommet vold. Men likevel skal alt politisk fokus være på vold mot kvinner. Hva er grunnen til dette? Igjen kommer det snikende en mistanke om at Aasrud innehar stereotypiske ideer om kjønnsroller hvor kvinnen er «det svake kjønn» (og ergo implisitt forsvarsløs) og mannen «det sterke kjønn» som bør kunne ta vare på seg selv og tiltak da liksom er unødvendige.

Aasrud avslutter med å vise til at tiltak som barnehus og ulne formuleringer som «innsats mot vold og overgrep» er ledet an av kvinner. Det er godt mulig, men skyldes de gode grepene at disse kvinnene er kvalifiserte og kompetente fagpersoner eller at de har et visst sett med kjønnsorganer? Jeg må innrømme at Aasruds implisitte påstand om at ettersom det er kvinner som visstnok har ledet arbeidet mot vold så er menn ikke kvalifisert til dette, det virker ganske fornærmende. Og for ordens skyld minner jeg om at selv om Norge har utfordringer knyttet til vold så er Norge i verdenstoppen når det gjelder lave voldsrater. Dette skyldes ikke bare det gode arbeidet kvinner har gjort, men både menn og kvinner i storting og justisdepartement som arbeider med voldsproblematikk og løsninger knyttet til dette hver eneste dag.