LOV: Det burde være lov å ha det litt moro. Foto: William Glenn / NTB Scanpix
LOV: Det burde være lov å ha det litt moro. Foto: William Glenn / NTB ScanpixVis mer

Menn, for en gangs skyld

Det er noe litt ugreit med en del manneroller der ute.

Meninger

Husker dere den reklamen for noen år siden. Det var om en bil, som jeg ironisk nok ikke husker merket på, stikk i strid med reklamens intensjon.

Kul mann kjører kul bil, plukker opp sexy dame. Det er kul mann med kul bil som får sexy damer på heite dater vet dere. Men så, plot twist, kjører de inn mot en kul bolig, han geleider henne ut av bilen og så kommer barna deres løpende. Sjokk. Den kule sexy mannen er gift med unger.

Spørsmålet man bør stille seg er.. Hvorfor var dette overraskende?

Humoren her lå i et brudd med narrativ kausalitet. Bruddet var at den kule hippe fyren hadde kone og barn, i en reklame. I reklameverdenen gjelder andre regler, og ikke bare for de ofte bejamrede kvinnerollene.

La oss snakke litt om menn og hvordan de blir fremstilt i reklamen og annet popkultur, for en gangs skyld.

Vi starter med mannebarnet. Mannebarnet er en trope som eksisterer i det meste av humorprogrammer. Mannebarnet bor i kjelleren hos mamma, om ikke på ekte så inne i hodet. Han liker manneting som kjøtt og fotball; og er redd for homofile, langvarige forhold, faste jobber og sunn mat. Han er Nils fra Mot i Brøstet og det er han Gilde prøver nå med sin Eat-reklame, og antagelig var de som fikk mest sympati i den Kims-reklamen med de hylende homsene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mannebarnet er forøvrig en så vanlig rolle å putte menn i at Adam Sandler har gjort karriære av den. Mannebarnet kan kun reddes av en fornuftig kvinne. Det var befriende å se en like håpløs kvinne i en komedie i Bridesmaids, men det burde ikke ha vært det. Mannebarnet er en kul fyr, jeg bare får vondt av den litt trange rollen. Dessuten burde det være mulig for en mann på noen og tretti å drikke øl og spille dataspill i TV-stua uten å bli stempla som en slags selvvalgt taper.

Mannebarnet har en jevngammel motpart. La oss kalle ham BroDude. BroDude reklamerer for biler, klokker, dresser og godlukt. Han har penger og er seksuellt attraktiv og gjerne toppløs. Innimellom er han en kjendis. BroDude har ingen personlighet, han bare eksisterer som en slags mannekeng man henger underbukser på, og så kjører han av gårde. Ingen personlighet annet enn kropp og sånn.

Brodude er singel, bortsett fra når han barberer seg.

Så blir antagelig BroDude gift. Mannebarnet blir det ihvertfall ikke. Og da blir han en rekvisitt i en grønnsåpereklame. Eller en mann som ikke kan vaske og trenger mirakuløs hjelp fra midler nå som dama ikke er der. Eller en mann som lengter etter en øl men ikke kan drikke den og må ta til takke med Munkholm.

Eller kanskje mannebarnet fikk dame til slutt, det er han som lengter tilbake til barnebordet med grandiosa. Moroa er ihvertfall over.

Nå er han mann i forhold og per definisjon håpløs ute av stand til de enkleste ting. Handle presanger. Dra på familiemiddag. Huske bryllupsdagen. Mannen som ikke får til noe vs hans overbærende kone som av en eller annen grunn holder ut.

For noen helt umulige arketyper. Det er rett ut victoriansk den tanken på at det mannen trenger for å bli et komplett menneske er å enten bli en adonis med sportsbil og løse kvinner på byen, eller finne seg en dame som kan sivilisere ham.

Eller i det minste en kvinne som kan vise ham meningen med livet.

Men men, dette er jo bare harmløs moro. Standuppere har vitset med rare kjønnsroller i uminnelige tider, og virkeligheten er jo langt mer komplisert og det vet vi egentlig alle.

Ikke som om det stadig vitses om omfattende overgrep og reelle problemer, og at det er greit bare fordi det rammer menn eller noe. Som voldtekt i fengsel, for eksempel. Det ville være latterlig.