Menn for fall

Med romanen «Fall» virker det som om Ketil Bjørnstad har satt seg større mål enn før. Erling Fall (navnelikheten med Mot Dag-lederen er så tilfeldig som tenkes kan) er en mann som alltid har visst at de fleste menn er sterkere enn ham, en mann skapt for hverdager, skapt til å lytte og stille enkle spørsmål, en mann som har ønsket å gjøre livet ensformig og samtidig leve som et anstendig menneske.

Sterilisert seg har han også, frivillig, fordi kona ikke har ønsket flere barn enn de to døtrene hun har brakt med seg fra et tidligere ekteskap - et av de mest eklatante eksempler på det han selv oppfatter som sin manglende evne til å sette grenser. Han er sorenskriver (som sine fedre og forfedre), bosatt på en stor gard ved Randsfjorden, lang og tynn og født samme år som sin opphavsmann. Som Bjørnstad er han også et musikalsk menneske, en mann for hvem det å lytte til klassisk musikk hører til livets store gleder, dertil en habil amatørmusiker.

Det er denne mannens historie Bjørnstad forteller i sin siste bok. Tittelen er identisk med hovedpersonens etternavn, en mann hvis liv står for fall ved handlingens start, og som i tillegg kommer til å oppleve andre menn falle, også i konkret forstand - m.a.o. en navnesymbolikk i overtydeligste laget. At noe dramatisk kommer til å skje, blir vi allerede informert om i romanens første setning. Fall er tilbake på garden, og handlingen griper seg sånn sett i halen og dreier seg om de jordskjelvliknende rystelsene som utløses da kona forlater ham for en noe frynsete jazzmusikant.

Gutta på tur

Fall faller i et eksistensielt hull og reagerer som de fleste menn i hans situasjon temmelig inadekvat. Bl.a. bedriver han telefonterror og truer med å drepe sin eks-kone, noe som medfører politianmeldelse og permisjon fra jobben. At han deretter flytter hjem til sine foreldre og inn på det gamle gutteværelset, lover ikke godt - verken for romanen eller hovedpersonen. Men etter at Fall er blitt kontaktet av en gammel skolekamerat, Gudmund Kværnland, en representant for den nye rasen av kyniske Midas-typer i milliardærklassen (det er lov å tenke på Kjell Inge Røkke), begynner det å svinge. Han lokker ham med på en fjellklatringsekspedisjon til Himalaya, en av disse gutta-på-tur-reiser der man utsetter seg for farer for å overvinne den moderne kjedsomheten, ledet av Kværnland selv, som attpåtil framstår som skaphomse. Denne turen gir anledning til mange kloke, men kanskje ikke så oppsiktsvekkende bemerkninger om mandighetens mange besynderlige ytringsformer. Men verken disse eller den satiriske utleveringen av børsspekulantene er til å kimse av. Og det er ikke slutt med det. Fall lar seg overtale av Kværnland til å arbeide for konsernet. Dette fører ham bl.a. til Taipei, der han blir kjent med en verdensberømt forfatterinne som han faller (!) for, og til Paris, der han skal styre konsernets lokalkontor. Mer skal ikke røpes. Den elementære spenningen med hensyn til hvordan det hele ender, skal ikke fratas leseren. Ikke alt er like troverdig. «Fall» forekommer meg å være litt for velorientert i kunstens og litteraturens verden til å stå på egne, og ikke forfatterens bein. Men det er ikke verre enn at vi kan godta det, ikke minst fordi denne romanen, språklig-stilistisk sett, er noe av det bedre Bjørnstad har prestert på lenge - langt bedre enn fjorårets «Nåde» som av uransakelige grunner ble tildelt Riksmålsprisen.

Konsentrert

Til en Bjørnstad-roman å være er «Fall» temmelig konsentrert og fri for ordgyteri. Det kan virke som om han har satt seg større mål enn før. I alle fall likner stilen en mellomting mellom Faldbakkens og Solstads - hvis man kan forestille seg noe slikt. Men sekvenser som den følgende burde forlaget sørget for å luke ut: «Bak hver tanke han tenkte var det et så stort øde og en så stor forlatthet at det ikke var mulig å fatte.» Forlaget burde nok også ha rådet ham til å oppvise større originalitet når det gjelder valg av titler. «Drift» var allerede oppbrukt av Haavardsholm (i 1980), og så seint som i 1994 ga Geir Pollen ut en bok med samme tittel som årets roman. Alt i alt får nok Bjørnstad-«hatere» bekreftet sine aversjoner med «Fall», mens tilsvarende «elskere» får det de vil ha - og mer til. Så forutsigelige er lesernes reaksjoner i dette land. Vi som verken er det ene eller det andre, kan glede oss over at Bjørnstad har skjerpet seg og prestert noe av sitt beste på flere år.