Menn i moll

Rockebandet Kent opplever suksess ute og hjemme. 30. januar kommer de til oss for å spille. Vi tok turen til dem i den svenske hovedstaden. Dette er historien om da FREDAG fikk 47 minutter med svenske Kent.

Det er i de dager Kent gir ut sitt fjerde album og fusjonen mellom Telenor og Telia går i dass. Micke fra BMG Sweden står utenfor Gig Studio i Stockholm og banner fordi gutta i Kent, som befinner seg inne i Gig Studio, ikke hører at Micke ringer på. Bak Micke står en journalist og en fotograf. Micke ringer på fire ganger til, og så kommer endelig en fyr og åpner opp. Fyren sier ingenting, og så går alle sammen ned i en kjeller. Der står de. Gutta i Kent.

MICKE FRA BMG SWEDEN: - Her har jeg en journalist og en fotograf fra Norge som gjerne vil snakke med Jocke og én til. For eksempel Martin. Jocke, eller Joakim Berg, er vokalist og låtskriver og tekstforfatter og på mange måter en frontfigur. Denne dagen har han bakoversveis, hornbriller og cowboyboots. Han har overhodet ikke lyst til å la seg intervjue og nøyer seg med å si åtte ord:

JOCKE: Nei, du får ta noen andre i dag.

MICKE FRA BMG SWEDEN: - Jaja. Da blir det deg isteden, Sami. Fire menn sitter i et bomberom med bardisk og sofa fra syttitallet. Martin sjonglerer med en klementin og Sami, stand-in for Jocke, kniper rundt en colaflaske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JOURNALISTEN: - La oss ta som utgangspunkt at ingen nordmenn vet noe som helst om Kent. Hva vil dere da fortelle?

MARTIN: - Vi kan begynne med å si at vi har hengt sammen siden gymnaset tok slutt i 1990. Da visste vi nemlig ikke hva vi skulle gjøre, så vi tenkte at det var kulere å henge i en bar og være med i et band enn å bare henge i en bar. Men det var ingen av oss som kunne spille noe som helst.

STAND-IN-SAMI: - Jeg og Jocke startet et band allerede i 1989. For å få øvingslokale av kommunen, måtte vi være fem personer. Vi klarte å samle til sammen tre, men vi sa at vi var fem. Vi hadde trommemaskin, og låtene var forjævlige - det var sånne sytten minutter lange to-akkords-låter. Så en dag oppdaget kommunen at vi ikke var fem personer, likevel, og da ble vi kastet ut og fikk pengekrav i posten. Da startet vi på nytt og traff Martin og Markus. En femte fyr spilte keyboard, men han ble politimann, så da sparka vi ham.

JOURNALISTEN: - Fortell om Eskilstuna hvor dere kommer fra.

MARTIN: - Dere har vel en sånn grå industriby i Norge, også?

Hva heter den?

JOURNALISTEN: - Vi har mange grå industribyer i Norge. Hvor mange bor det i Eskilstuna?

STAND-IN-SAMI: - 90 000.

JOURNALISTEN: - 90 000 Jeg tenkte jeg skulle si Sunndalsøra, men der bor det kanskje bare 10 000.

MARTIN: - Det er blitt mye bedre i Eskilstuna nå. Og det er nok mye på grunn av oss. De har funnet ut at det er bra å satse på ungdommen. Før har de jo bare satset på limpan der oppe. Limpan er et stort brød som alle kjøper i hele Sverige. Og så lager de bestikk. Kniver og gafler.

STAND-IN-SAMI: - Og låser.

MARTIN: - Ja. Limpe, bestikk og lås. Det er Eskilstuna. Ikke akkurat så kult for oss som vokste opp der. Men det var antakeligvis bra for Kent.

JOURNALISTEN: - Hvordan da?

STAND-IN-SAMI: - Hadde det vært noe å gjøre der oppe, hadde vi sikkert begynt å gjøre dét. Men det fantes absolutt ingenting å gjøre, så derfor begynte vi å spille gitar.

JOURNALISTEN: - Hva betyr navnet Kent?

MARTIN: - Ingenting. Det er bare et mannsnavn. Men det er mange som har sagt til oss at det kan bety litt av hvert. For eksempel Clark Kent, sigarettmerket Kent eller at Mick Jagger kommer fra en sted som heter Kent.

JOURNALISTEN: - Hva betyr albumtittelen «Hagnesta Hill?»

MARTIN: - Det er et område i Eskilstuna. Det ligger et gammelt sykehus der oppe som ikke lenger er i bruk. I alle sykehusrommene øver minst ett band. Artister som velger albumtittel har jo ikke så veldig mange tanker bak det de finner på. Men så går det en stund, og så får tittelen mange betydninger likevel. STAND-IN-SAMI: - «Hagnesta Hill» er en motsats til det forrige albumet «Isola». Isola er jo den perfekte øya som alle vil til. Men når man har vært der, så vil jo man gjerne hjem igjen. Til Hagnesta Hill.

JOURNALISTEN: - Så nå har dere vært på Isola?

STAND-IN-SAMI: - Nei. Vi har egentlig ikke det. - Martin ruller klementinen fram og tilbake på bordet som en ball. Stemningen er ikke helt god.

JOURNALISTEN: - Og nå skal dere gi ut på engelsk? MARTIN: - Ja, men ikke i Sverige. Og ikke i Norge. Vi er så arrogante at vi forutsetter at nordmenn forstår svensk.

JOURNALISTEN: - Hvorfor satse på engelsk?

MARTIN: - Det er nødvendig for bandet. Vi har nådd langt i Sverige. Så langt som man kan nå. Vi er så populære at folk jubler uansett hva vi gjør. Men hvis vi reiser ut i verden, er det ikke én jævel som vet hvem vi er. Da må vi hele tida stå på tå hev. Være best.

JOURNALISTEN: - Hvilke land skal dere satse på?

MARTIN: - USA. Vi reiser dit til høsten. Vi har ikke lyst til å ligge på dødsleiet og tenke på at vi ikke forsøkte.

JOURNALISTEN: - Hvor store er dere i Sverige, egentlig?

MARTIN: - Vi solgte 105 000 av «Isola». «Hagnesta Hill» solgte 80 000 på ei uke. Vi er jättestore, egentligen.

JOURNALISTEN: - Dere er rike, altså?

MARTIN: - Vi er ikke sånn rike-rike.

JOURNALISTEN: - Dere kjører ikke limousin?

STAND-IN-SAMI: - Neimen faen. Det der limousin-tjafset er bare tull.

MARTIN: - Vi er ikke så rike at vi kan kjøpe et hus en gang.

JOURNALISTEN: - En leilighet?

MARTIN: - Jeg kan kjøpe meg en leilighet hvis jeg tar opp boliglån.

JOURNALISTEN: - Høsten 1997 så jeg dere live på Hulen i Bergen. Det var forresten en kjempekonsert. Men det jeg skulle si, var at de som jobber på Hulen i dag ikke tør å ta kontakt med dere fordi dere har blitt så store. Hva synes dere om det?

MARTIN: - Vi vil gjerne spille på Hulen, vi. Det avgjørende er jo hvor mange det er plass til. Hulen er jo et kult sted. Hvor mange er det plass til?

JOURNALISTEN: - Circa 500.

STAND-IN-SAMI: - Det er kanskje litt lite. Ja. Det er kanskje litt for lite for oss. Fotografen tenner seg en sigarett. Micke fra BMG Sweden kommer inn. Det begynner å bli liten tid.

JOURNALISTEN: - Hva er tematikken i tekstene deres?

MARTIN: - Det handler om relasjoner. Relasjoner til saker. Til mennesker.

JOURNALISTEN: - Til jenter?

STAND-IN-SAMI: - Ja.

JOURNALISTEN: - Men hvorfor denne melankolien hele tida?

MARTIN: - Man har jo vokst opp på åttitallet.

STAND-IN-SAMI: - Vi er et band som synes at moll er vakrere enn dur.

MARTIN: - Det er ikke fordi foreldrene våre slo oss da vi var barn.

STAND-IN-SAMI: - Der er noe man blir født med. Vi elsker det svarte i tilværelsen.

JOURNALISTEN: - Så Kent kommer aldri til å lage noen gladlåter?

STAND-IN-SAMI: - Vi forsøker så godt vi kan. Men det blir moll og depressivt, uansett.

MARTIN: - Vi forsøkte å gjøre singelen «Musik Non Stop» til en gladlåt. Med catchy diskorytmer og sånn. Men til slutt ble den trist, den også. Micke fra BMG Sweden nærmer seg sofaen med raske skritt. Han ser stressa ut. Journalisten blir nervøs.

JOURNALISTEN: - Må vi ta bilder nå?

MICKE FRA BMG SWEDEN: - Ja, dere har ikke mye tid igjen.

FOTOGRAFEN: - Kan vi flytte sofaen dit? Så kan alle sitte i sofaen?

STAND-IN-SAMI: - Værsågod. Fotografen og journalisten flytter sofaen fire meter. Martin henter de andre bandmedlemmene. Fotografen ber dem om å sette seg i sofaen. De gjør som han sier. Men sier ingenting selv. De ser misfornøyde ut. Fotografen tar tolv bilder før han stopper opp.

FOTOGRAFEN: - Jeg bare lurer på en ting. Tror dere at dere kan snakke litt sammen? Det vil nemlig gjøre bildene bedre.

MARTIN: - Ja, vi kan vel alltids snakke litt sammen. Du Sami, spiste du opp den pølsa i går, eller? STAND-IN-SAMI: - Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg spiste bare halve. Da var jeg allerede mett som faen.