Menn inn i klasserommene

Kjære Bård Vegar Solhjell. Idag er utdannelse et gode som – på papiret – er tilgjengelig for alle. Fersk statistikk viser at kvinner utgjør 62 % av dem som uteksamineres fra universiteter og høyskoler. Det har vært arbeidet målrettet på mange hold for å sikre kvinner like rettigheter, og arbeidet har båret frukter: Utviklingen har gått i riktig retning, og vi er mange som gleder oss over det.

Jeg henvender meg til deg på vegne av alle guttene som befinner seg i skolesystemet. Slik jeg ser det, har du en jobb å gjøre for dem. Gutter beskrives i dag som late og mistilpassede, spesielt fordi de ligger bak jentene mht. skoleresultater. Jeg behøver ikke å ramse opp statistikk – den er du helt sikkert kjent med. Vi har fått en skole der jenter møter gode vekstvilkår. Det er flott, men behøver det å gå på bekostning av guttene? De har like stort krav på likestilling som jenter har. Dersom skolen ikke ivaretar deres behov, erstatter vi én urett med en annen, og da er vi vel like langt? De store ordene om kunnskapssamfunnet sitter løst i politikken og i arbeidslivet. Interessen for den grunnmuren som kunnskapssamfunnet skal hvile på, er mer beskjeden. Mitt håp er at du som fersk statsråd retter oppmerksomheten mot gutters læringsmiljø og bidrar til at dette bedres.

Det finnes sjelden enkle løsninger på kompliserte problemer – heller ikke på dette området. I mediene kunne man nylig lese at det tas til orde for å skille gutter og jenter i undervisningssituasjonen – i likestillingenes navn. Jeg for min del tror at de største utfordringene finnes bak kateteret – ikke foran. Mangelen på mannlige lærere og mangelen på struktur er to konkrete områder som jeg anbefaler deg å arbeide med.

Selv om man aldri kan generalisere på grunnlag av enkelttilfeller, vil jeg gi deg en situasjonsrapport fra dagens Skole-Norge. Min sønn er nå kommet til 9. klasse. Han startet i kommunal barnehage. Det første året hadde han å gjøre med dyktige, godt voksne kvinner som la langt mer i jobben sin enn man har rett til å forvente. De små fikk mye kjærlighet og omsorg. De følgende åra var ansvarlig førskolelærer en sindig, kreativ mann som etter mange år i bygningsbransjen hadde omskolert seg. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre rollemodell for sunn maskulin atferd, og han ble selvsagt forgudet. Han bygget lavvo i skogen, og dit gikk barneflokken hver onsdag i flere år. De laget fuglekasser, brente bål og laget en praktfull utedo. De fikk klatre i trær, og de fikk prima undervisning i alle naturens mysterier.

Så kom grunnskolens barnetrinn. Skolen var stor, men med unntak av én mannlig inspektør hadde den kun kvinnelige lærere. For små gutter var den et godt sted å være – på de øverste klassetrinnene meldte frustrasjonen seg. Guttene følte at jentefokuset var sterkt og at det var nulltoleranse for mye av det de interesserte seg for. «Tante Sofie-faktoren» var rett og slett for høy for dem. Høsten 2006 fulgte ungdomstrinnet. Så vidt jeg kan bedømme, er lærerne i all hovedsak meget kompetente, men kvinnedominansen er fremdeles for stor. I 8. klasse hadde sønnen min mannlig lærer i musikk og til dels i «Kunst og håndverk». Nå i 9. klasse er det mannlig lærer i musikk og KRL – for øvrig kun kvinner.

Ikke et vondt ord om dyktige kvinner, men i dagens skole «lærer» mange gutter at kunnskap og utdannelse er kvinners domene. De mangler rollemodeller som gjør at de oppfatter kunnskapstilegnelse som maskulint og dermed verdt å trakte etter. Det preger deres forhold til skolen, og det vil antakelig også prege deres framtidige yrkesvalg. Veien til en vond sirkel er kort. Manglende rollemodeller har i mange år vært framholdt som et problem når det gjelder kvinner og lederstillinger – i særdeleshet topplederstillinger. Analogien er temmelig åpenbar, er den ikke?

Kvinneandelen i ASA-styrene har de senere år stått høyt på den politiske dagsorden og i samfunnsdebatten. Under mottoet «Kvinner inn i styrerommene», har man valgt et svært kraftfullt virkemiddel – lovregulering. Meg forundrer det at ingen viser tilsvarende engasjement for å få «Menn inn i klasserommene». Den saken er like viktig, men barn og ungdom er ingen pressgruppe, de har ingen lobbyister, og få instanser taler deres sak i akkurat denne sammenhengen. Derfor har du som statsråd et ekstra stort ansvar. Ønsker vi en skole med like vilkår for begge kjønn, må begge kjønn tas på alvor. Det betyr at du må sette ulikheter i behov på din agenda. Var jeg deg, hadde jeg arbeidet for at det stilles krav om en bestemt andel menn på alle lærerværelser – hvorfor ikke 40 prosent? Jeg har som klassekontakt og FAU-medlem fått beskjed om at «vi får ingen søkere». Så lett kan man selvsagt ikke gi seg. Dette argumentet var tidligere mye brukt når det gjaldt kvinnelige kandidater til lederstillinger, men det er nå blitt vanskelig å anvende, for kandidatene er der jo! At det finnes virkemidler som kan øke menns interesse for å arbeide i skolen, er jeg overbevist om.

Mer strukturerte arbeidsmåter ville trolig også ha hjulpet guttene. Når prinsippet om ansvar for egen læring gjennomføres langt ned i barneskolen og når arbeidsplan erstatter mer oversiktlige lekseplaner, er dette til gunst for de mest modne og til ugunst for de mindre modne. Det samme gjelder gruppebasert prosjektarbeid, og det gjelder når læreren skal være «veileder» i klasser med opp mot 30 elever. Jeg tror at det i dagens skole er fullt mulig å falle av lasset rett og slett fordi man ikke behersker arbeidsmåtene. Derfor lurer jeg ofte på om de mest reformivrige tenker på hva mangelen på struktur betyr for dem som av ulike årsaker ikke kan basere seg på oppfølging hjemme. Er det så enkelt som at leksehjelp er løsningen? Det tror ikke jeg. Dersom grunnsystemet ikke virker på tilfredsstillende måte, er det selvsagt dette som må endres. Å individualisere systemfeil er ingen farbar vei, og det kan hende det er det man gjør når leksehjelp blir løsningen. Enhetsskolen som skal favne bredt, og mangfoldet i elevgrunnlaget er et annet enn før. Kan det virkelig være slik at økt bredde i behov taler for mindre struktur? Jeg ville tro at det forholder seg stikk motsatt. Mitt råd er at du sørger for et forutsigbart læringsmiljø der elevene tilegner seg gode arbeidsvaner. Mange får i dag for stort ansvar i for ung alder.

Stempler vi guttene som late, gjør vi dem til «problemeiere». Da er det guttene det er noe galt med – ikke skolen. Det må definitivt være feil. Begge kjønn har krav på en skole som passer for dem. «Problemeierne» er selvsagt utdanningsbyråkrater og politikere. Det er hos dere ansvaret ligger.