ANMELDELSE: «Folk eter hverandre, de elsker hverandre ikke», sier den kyniske tenåringen Hortense i «Krokodillens gule øyne.»
Hun har forstått hva livet dreier seg om; makt gjennom penger. Og hun avskyr sin mor Josephine, som forsøker å være et anstendig menneske.
Fransk naturalisme
Boka åpner idet Josephine, lett overvektig og oppofrende inntil det selvutslettende, blir forlatt av sin elegante, udugelige ektemann. Josephine, med doktorgrad på 1100-tallets kvinner, har en egosentrisk, smellvakker og løgnaktig søster. Og en enda skrekkeligere mor, innbegrepet på snobbethet, ondskap og nedrighet.
Det er mye fransk naturalisme i denne boka, som skildrer en virkelighet der «luften er stinn av angst» og alle kaver omkring «bleke, engstelige, uthungret».
En virkelighet der kun den sterkeste overlever — i hvert fall tilsynelatende. På Balzacs vis innfører Pancol en rekke mennesker med de mest utpregede egenskaper. Min favoritt er sjarmerende udannede Marcel Grobz: Oppkomlingen som ble lurt inn i et ulykkelig ekteskap med Josephines iskalde mor. Hans elskerinne vokste opp som en Cosette i «Les Misèrables»; «hun hadde lært av livets kamp, av karer som klistret seg til henne, klådde på henne, kjørte seg inn i henne uten at hun hadde rett til et eneste ord.»
Renkespill og kjærlighet
Pancol er ingen stor stilist, og fortellingen er mer sjarmerende enn velskrevet. Her er krøkkete ord og vendinger — «den hovmodige stapper seg med forfengelighet» - som jeg ikke riktig vet om skyldes oversettelsen eller originalen. Men Pancol er en sjenerøs forteller. Her er en sidehistorie om Josephines ektemann som forsøker å starte krokodilleopprett i Afrika. En parallellhistorie, som følger handlingen i Josephines kjærlighetsroman fra 1100-tallet. Og en Victoria Holt-aktig fortelling om Josephines venninne som har en bakgrunn så mystisk og eventyrlig at den kun finnes i eventyrene.
I likhet med alle franske romaner består samtlige ekteskap av tre personer: Mann, kone, elsker eller elskerinne.
«Krokodillens gule øyne»
Det er løgn, bedrageri, renkespill og kjærlighet, mye kjærlighet. I en underholdende og frodig roman med sterke kvinner og svake menn. For mennene kommer ikke så godt ut av det: «Enten er de vakre virile og utro. ... og kvinnene gråter! Eller så er de overlegne, overflatiske, impotente... Og kvinnene gråter! Eller så er de plagsomme, påtrengende, stupide... Og kvinnene får mennene til å gråte!»
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
