ANMELDELSE: «Folk eter hverandre, de elsker hverandre ikke», sier den kyniske tenåringen Hortense i «Krokodillens gule øyne.»
Hun har forstått hva livet dreier seg om; makt gjennom penger. Og hun avskyr sin mor Josephine, som forsøker å være et anstendig menneske.
Fransk naturalisme Boka åpner idet Josephine, lett overvektig og oppofrende inntil det selvutslettende, blir forlatt av sin elegante, udugelige ektemann. Josephine, med doktorgrad på 1100-tallets kvinner, har en egosentrisk, smellvakker og løgnaktig søster. Og en enda skrekkeligere mor, innbegrepet på snobbethet, ondskap og nedrighet.
Det er mye fransk naturalisme i denne boka, som skildrer en virkelighet der «luften er stinn av angst» og alle kaver omkring «bleke, engstelige, uthungret».
En virkelighet der kun den sterkeste overlever — i hvert fall tilsynelatende. På Balzacs vis innfører Pancol en rekke mennesker med de mest utpregede egenskaper. Min favoritt er sjarmerende udannede Marcel Grobz: Oppkomlingen som ble lurt inn i et ulykkelig ekteskap med Josephines iskalde mor. Hans elskerinne vokste opp som en Cosette i «Les Misèrables»; «hun hadde lært av livets kamp, av karer som klistret seg til henne, klådde på henne, kjørte seg inn i henne uten at hun hadde rett til et eneste ord.»
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger