BLE FORFATTER: Først ville Katie Kitamura bli danser, deretter studerte hun for å bli litteraturforsker. Hun var en intens leser fra barnsbein av. Først da hun kom midt i 20-åra, skjønte hun at hun var forfatter og skrev sin første roman. Foto: Fredrik Wandrup
BLE FORFATTER: Først ville Katie Kitamura bli danser, deretter studerte hun for å bli litteraturforsker. Hun var en intens leser fra barnsbein av. Først da hun kom midt i 20-åra, skjønte hun at hun var forfatter og skrev sin første roman. Foto: Fredrik WandrupVis mer

- Menn skjærer til beinet, det fascinerer meg

Katie Kitamura blir kalt den nye Hemingway.

Les anmeldelsen av «Inn i skogene» her.

STAVANGER (Dagbladet) Katie Kitamura (34) er et av stjerneskuddene på den amerikanske, litterære himmelen akkurat nå. Hun har vokst opp i California, men bor i London sammen med sin mann, den britiske forfatteren Hari Kunzru.

Med den suggererende romanen «Inn i skogene» har hun tatt skrittet inn i romanens førstedivisjon, med skryt fra folk som Salman Rushdie og Siri Hustvedt.

Hun blir sammenliknet med mange storheter, men den mest effektive uttalelsen kom fra
kritikeren Tom McCarthy:

«Hemingway er vakt til live — og denne gangen er han en kvinne.»

Prater tøft
- Det sitatet har fulgt meg, ler Katie Kitamura. — Denne typen «blurbs», eller uttalelser, er blitt en del av moderne markedsføring. Jeg er ikke spesielt inspirert av Hemingway. Men jeg liker å skrive om mannskultur. Det har jeg gjort både i debutromanen «Longshot» (2009) og i «Inn i skogene» (2012).

- Hva er det med menns psykologi som trigger deg?

- Egentlig føler jeg at menn er et filter for å skrive om meg selv. Det er vanskelig å skrive selvbiografisk. Måten menn er mot hverandre på, er fascinerende. Konkurransen er så intens. De prater så tøft med hverandre. De skjærer inn til beinet. Jeg kjenner en viss beundring for akkurat den siden av det. Å lage gode kvinneroller er mye vanskeligere.

Til brystet i aske
- Er det fordi menn er enklere i hodet?

- Ha, ha. Jeg liker å observere menn. Den første romanen min handlet om en mann som var en champion innen såkalt «mixed martial arts», en kampsport som tillater både slag, spark og teknikker fra andre grener. Kampene er ekstremt tette, som om rom og tid oppheves. Jeg observerte kamper og trening så lenge at jeg ble usynlig i miljøet. Det lærte jeg mye av. Det minnet litt om en periode da jeg danset ballett sju-åtte timer hver dag.

- «Inn i skogene» handler også om menn, gjennom en skildring av kolonialt forfall i en ikke navngitt, tropisk stat?

- Jeg så noen bilder på TV, fra et vulkanutbrudd i Chile. Asken drev inn over Argentina. Folk sto til brystet i aske. Jeg elsket disse forunderlige bildene og forsøkte å beskrive det jeg så, hvordan verden på en måte ble redusert. I denne settingen plasserte jeg tre personer, en far, en sønn og en kvinne — i et kammerspill. Styrkeforholdet de tre imellom blir en slags miniatyr av kolonisituasjonen, som er inne i sin siste fase.

- Er boka politisk?

- Nei, jeg synes ikke det. Den skildrer et maktspill. Og undertrykkelse. Den forteller hvordan historien blir konsentrert i spillet mellom disse menneskene. Hele verden rundt dem er i oppløsning.

- Du skriver så uanstrengt. Glir det lett?

- Jeg tror jeg skrev rundt 20 utkast. Boka var opprinnelig dobbelt så lang. Så begynte jeg å redusere. Røsket ut hele kapitler. Mannen min sa at jeg ville sitte igjen med ingenting hvis jeg fortsatte. Men jeg opplevde at jeg åpnet boka gjennom å kutte den ned.

Det ubegripelige
- Kvinnen i boka er urovekkende skildret. Hun går igjennom grusomme og absurde ting i mennenes verden. Samtidig er det som om hun aksepterer det?

- Hun opplever at visse fantasier blir virkeliggjort som mareritt. Hun står overfor en intens mannssjåvinisme. Det som skjer, er ikke lett å forstå. Mannskulturen slår ut på en totalt uakseptabel, brutal og ubegripelig måte. Samtidig er dette veldig komplisert, rent følelsesmessig. Mennesker gjør og føler ting de ikke forstår. Diktningen kan iblant trenge inn også i slike paradoksale situasjoner.

- Hva blir det neste?

- Akkurat nå går mye tid til sønnen vår, Riu, som ennå ikke er ett år. Jeg skriver på noen noveller. Jeg har også et manus jeg ikke har sett på siden jeg la det vekk for lenge siden. Jeg holder liksom pusten. I ett år, to år, og håper det blir noe. Jeg vet ikke om jeg er utholdende nok. Men jeg håper.