ARTISTER: I stedet for å forarges over fotballens forfall har jeg bestemt meg for å glede meg over både godt spill og godt skuespill, skriver Knut Nærum.
ARTISTER: I stedet for å forarges over fotballens forfall har jeg bestemt meg for å glede meg over både godt spill og godt skuespill, skriver Knut Nærum.Vis mer

Helgekommentaren:

Menn som oppfører seg dårlig

Hvorfor det gode spillet ikke er det mest interessante i fotball-VM.

Meninger

Fotball-VM i Russland! Organisert av det korrupte FIFA, sånn at skattesnytende milliardærer kan stille opp for sitt land, trylle med ball, kaste glans over despoter og gi MacDonalds, Vivo og Gazprom et globalt publikum. Det er klart vi følger med på sånt. Men til tross for artisteriet på banen og alle de underliggende storpolitiske flokene, er det en annen side ved mesterskapet som har vært mest interessant denne gangen. Selv sluttet jeg etter noen få kamper å bry meg om annet enn tjuvtriks og skuespill.

Man må beundre hvordan spillerne kynisk kan sparke ned en motstander, stemple ham på foten, dytte ham over ende, tråkke på ham når han ligger nede, gå inn med albuen i en heading, få et korrekt idømt frispark mot seg og deretter reagere med «vantro» og «uskyld». Hvordan de har gjort corner til absurd teater ved at forsvarerne vekselvis legger begge armene om angriper og løfter dem i været som for å vise at de aldri har vært nær noen. Hvordan to spillere ikke kan kjempe om ballen uten å holde i hverandres trøyer og forsøke å rive den andre ut av balanse, men heller ikke få frispark mot seg uten å slå ut med armene som om de har fått sine menneskerettigheter krenket. Hvordan de sparker bort ballen og står i veien så det ikke skal være mulig å ta frisparket på rappen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har ledd av den plutselige skrøpeligheten som med matematisk presisjon rammer spillerne på laget som leder ti minutter før full tid. Ingen andre faller så lett, ruller så mange ganger, skriker så høyt eller blir liggende så lenge.

Alt dette kan det blåses for og ifølge fotballens egne regler skulle det vært blåst mer, men dommerne er redde for å stykke opp spillet. I stedet er det spillerne som stykker opp spillet, ved å krangle på alle dommeravgjørelser, løpe til dommeren og stille seg truende tett overfor ham og særlig på straffe. Ikke fordi de egentlig er uenige, ikke fordi de tror han vil ombestemme seg, men for å psyke ut motspilleren som skal ta straffen og for å påvirke dommeren til å blåse i deres favør neste gang han er i tvil.

I tillegg til den enorme forurettetheten spillerne viser når det blåses mot dem, kommer den like store forurettetheten når de selv blir sparket eller revet ned, og den enda større forurettetheten når de forsøker å filme seg til dødball og mislykkes. I skrivende stund, mot slutten av gruppespillet, er dette fremdeles mesterskapets høydepunkt i teatralsk usportslighet: Portugals Pepe som faller om og skriker etter å ha blitt klappet på skuldra av Benatia. Hvordan Pepe, sittende på gresset, strekker begge armene mot Benatia og skriker forurettet og deretter fysjer med fingeren mot dommeren for at han ikke blåste straffe. I denne situasjonen er det fort gjort å tenke at Pepe ikke er noe mer enn en ynkelig klovn, men da tar man feil. Han er også en av verdens beste fotballspillere og, i dette tilfellet, medvirkende til at tida går mens Portugal leder 1–0. Marokko får mindre tid til å redusere, Portugal vinner og Pepe slipper gult kort for filming. Han er en ynkelig klovn som vinner kamper.

Iblant byr juksemakeren også på «det overbærende retthaveriet», når han løper bort fra situasjonen, smiler og vagger med fingeren mot dommeren, for å si «Javel, det er du som dømmer, det tar jeg til etterretning, du blåste feil, men jeg lar det passere, med humør».

Dette til tross for at milliarder har sett ham og vet at han tar feil. Noen løgner er så feite at løgneren umulig kan tro på dem selv. Han vet at vi vet at han ljuger. Han ljuger ikke for å bli trodd, men fordi det virker og fordi det ikke har noe å si for ham at vi vet det.

I stedet for å forarges over fotballens forfall har jeg bestemt meg for å glede meg over både godt spill og godt skuespill. Det skamløse har en underholdningsverdi man må anerkjenne, og juksemakeriet har gjort spillet mer severdig. Så får vi bare håpe at ingen lilleputtspillere eller andre unge og påvirkelige mennesker ser på fotballstjernene som generelle forbilder, som noe å ta etter utenfor banen. I hvert fall ikke i annet enn valg av leskedrikker og fotballsko.

Dersom Donald Trump, USAs mest løgnaktige president gjennom tidene, hadde hatt tilstrekkelig interesse for annet enn seg selv til å se en hel fotballkamp, kunne man ha trodd at han var påvirket av fotballspillere. I stedet står han og Pepe står for denne samme typen pragmatisk tilnærming til verden: Hvis jeg kan tjene på det, gjør jeg det.

Denne slags oppførsel forekommer så godt som aldri i kvinnefotball, heller ikke i deres VM. Jeg har ingen forklaring på hvorfor kvinner spiller mer fair, men håper at de kommer etter her som på alle andre områder.

Og neste gang går herrenes VM i Qatar.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook