Menn til pynt

Knut Haavik er likestillingsministerens nye PR-triks.

Tidligere Se og Hør-redaktør Knut Haavik sier at han aldri har vært spesielt opptatt av likestilling, og trodde det var en spøk da han ble invitert med i mannspanelet. Men den «homofobe mannsjåvinisten» har allerede levert etter Karita Bekkemellems forventninger. Hans politisk ukorrekte sleivspark har brakt mannspanelet til avisforsidene og gitt panelets mor rikelig anledning til å snakke om sitt arbeid med en kommende mannsmelding. Så langt har likestillingsministeren og hennes ideologiske motpart funnet hverandre i et fruktbart samarbeid der begge får sin bit av pressens oppmerksomhet.

Mannspanelet må ikke forveksles med Mannsrolleutvalget Jens Stoltenberg ledet på slutten av åttitallet. Dagens panel er en hybrid som verken har fått politisk mandat eller formell innflytelse fra ministeren. Faktisk presiserer Bekkemellem selv at panelet ikke skal levere «lange politiske utredninger», og heller ikke sitter der «for nødvendigvis å bli enige». Mannsrolleutvalget hadde derimot et politisk mandat, og leverte en sluttrapport som var med på å realisere pappapermisjonen. Psykolog Hanne Haavind deltok i Stoltenbergs utvalg, og hun sier følgende om det nylanserte mannspanelet: «Jeg må innrømme at hvis jeg var minister, tror jeg ikke jeg ville nedsatt et slikt panel. Risikoen for at det bare blir prat er stor.»

«32 fantastiske, spennende menn», kaller Karita Bekkemellem manneklubben sin. Hadde Bekkemellem vært en mannlig statsråd, og mannspanelet en samling kvinner, ville den politiske umyndiggjøringen av deltakerne raskt fått kritiske kommentarer. Men det er neppe for å bedrive omvendt diskriminering at Bekkemellem stiller opp flankert av menn som på mannlig vis skal diskutere løst og fast.

Likestillingsdepartementet trenger økt synlighet. Det er tverrpolitisk enighet om det meste som gjelder likestilling mellom kjønnene i Norge, og de store debattene, som tvangsgifte og vold mot kvinner, ligger hos andre statsråder enn Bekkemellem. At departementet praktisk talt er uten realpolitiske oppgaver, gjør at hun må kjempe for sin plass i den politiske debatten. Kanskje kom idéen til et mannspanel opp i Bekkemellems kommunikasjonsavdeling? Dersom det var en mediestrategi for å profilere arbeidet med en mannsmelding, kan informasjonsrådgiverne si seg fornøyd med antall oppslag så langt. En samling frittalende kulturpersonligheter, politikere og kjendiser med sprikende holdninger har hatt stor tiltrekningskraft på pressen. Lenge før panelet har hatt sitt første møte, har mediene fråtset i den verbale slåsskampen mennene imellom. Haaviks utspill om at to fedre er skadelig for barn, har de fleste fått med seg. Vi har også fått høre at Unge Høyres Torbjørn Røe Isaksen mener panelet er en «moraliserende ansamling av bedrevitere». Arve Juritzen har på sin side satt kalt Knut Haavik en dinosaur og foreslått at Unge Høyre-lederen burde trekke seg. Mannspanelets skyggetilværelse truer ikke nevneverdig så langt – faktisk er det på vei til å bli en snakkis. Bekkemellem har da også brukt ord om deltakerne som «profilerte» og «taleføre» menn som «ikke alltid er enige». Å være profilert og talefør er ikke egenskaper man trenger for å levere forslag til tiltak for mannen anno 2007. Men det er egenskaper man trenger for å bli sett og hørt i det offentlige.

Det skal ikke være noen tvil om engasjementet til de mannlige deltakerne i Karita Bekkemellems panel. Men hver mannlige enkeltstemme drukner i et kor av alt for mange sterke personligheter med alt for store medieegoer. Når statsråden ikke engang forventer at de skal å enes om noe, blir mannspanelet som en bråkete skoleklasse forlatt av læreren sin. Bekkemellem er selvsagt ikke enig i kritikken av det mannskranglende panelet. «Vi kunne jo ha laget mannsmeldingen i det stille i departementet», er hennes sarkastiske tilsvar til kritikken. Medieoppmerksomheten blir statsrådens bevis på at diskusjonene er relevante, og de sterke sammenstøtene et bevis på at vi trenger en debatt om mannsrollen. Faktisk oppsummerer hun allerede nå at panelet har lyktes fordi de har «vært svært synlige i den siste ukes mediebilde.» Det spørs om fagfolkene og politikerne i panelet som vi ennå ikke har hørt fra, er like glade for det offentlige imaget mannsprosjektet har fått. Dersom Bekkemellems dramaturgiske grep fungerer, vil hennes 32 menn øke temperaturen i likestillingsdebatten – uten at de ender opp med å bli enige om noe som helst seg i mellom. Mannspanelets sluttprodukt skal være mediedebatten i seg selv, og den håper nok statsråden selv å få delta mest mulig i. Statsråden kan bare ta mannspanelets diskusjoner til etteretning – og uforpliktet legge frem den mannsmeldingen hun selv vil. Karita Bekkemellem har jo ikke akkurat fremstått som likestillingspolitisk søkende til nå.

Det kunne vært en viktig maktfaktor at panelet har pressen i sin hule hånd. Dersom panelet skulle klare å enes om noe, har de alle forutsetninger for å få gehør i offentligheten og det politiske miljøet. Men å plassere Knut Haavik og Arve Juritzen i samme forum er å sørge for et politisk sprik som nærmest gjør det umulig for dem å komme til politisk konsensus. Den profilerte Arve Juritzen mener den like profilerte Torbjørn Røe Isaksen misbruker mannspanelet for å eksponere seg i media. Hvem som misbruker hvem for å eksponere hva, kunne vært en interessant post på mannspanelets første saksliste.

MANNSPANELET: Er mediedebatten det endelige målet med Karita Bekkemellems samling av 32 menn? Foto: HEIKO JUNGE/SCANPIX
MANNSPANELET: Er mediedebatten det endelige målet med Karita Bekkemellems samling av 32 menn? Foto: HEIKO JUNGE/SCANPIX Vis mer
Menn til pynt
FORLEGGER: Åshild Mathisen.