Menn umyndiggjøres

Pappapermisjon: «Juritzen […] burde være omringet av alle landets menn når han høylytt refser regjeringen etter framleggingen av årets statsbudsjett», skriver Martine Aurdal i en kommentar i Dagbladet 18. oktober. Hun tar feil. Juritzen burde vært omringet av alle landets menn, kvinner og barn. Pappapermisjon er ikke en kjønnssak, men en familiesak.

Statsråd Anniken Huitfeldt (21. 10) og likestillingsombud Beate Gangås (29. 10) har siden fortsatt debatten om pappas del av foreldrepermisjonen, men begge tar opp så mange sider av saken samtidig at det grunnleggende urettferdige i selve opptjeningen av permisjonsrettighetene tåkelegges.

Det norske samfunnet ønsker at alle fedre tar ut foreldrepermisjon. Men hva skjer? I praksis er det bare 85% av fedrene som gis denne muligheten. De resterende 15% av fedrene, 8000 menn totalt hvert år, fratas rett til permisjon med lønn fordi mor ikke har arbeidet lenge nok før barnet ble født. Fedre har nemlig, i Norge i 2008, fortsatt ikke selvstendig opptjeningsrett. Og de vil sannsynligvis heller ikke få det i overskuelig framtid, hvis vi skal tro regjeringen med årets statsbudsjett. Dermed hindres fedre i praksis fra å være hverdagsvoksne for barna sine. Voksne menn umyndiggjøres. De får ikke ta selvstendige valg. De gjøres avhengig av sin kones yrkesaktivitet. Hvorfor kan ikke pappas egen opptjening gi pappa permisjon?

Denne saken handler om penger og den enkelte families økonomi. Om mor ikke er i nok arbeid før fødselen, uansett grunn, får ikke far muligheten til å ta ut de seks (nå foreslåtte ti) ukene med lønnet permisjon som han har krav på. Helt uavhengig av hvor lenge han har vært i jobb eller hva han selv tjener. 8000 fedre fratas i realiteten sin kvote av foreldrepermisjonen.

En undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet viser en klar sammenheng mellom fordeling av foreldrepermisjonen og seinere omsorgsansvar for barna. Dersom fedrene er lite til stede det første året, er de også lite til stede seinere. Saken handler i et større perspektiv om normalisering av far som omsorgsperson. Hvis vi virkelig ønsker at det i vårt samfunn skal være normalt at fedre er hjemme med barna, holder det ikke at bare 85% har mulighet til å gjøre det. Alle må ha mulighet til å gjøre det. Først da, når normen er etablert, kan vi jobbe videre for at alle faktisk benytter seg av denne muligheten og helst tar ut mer permisjon enn pappakvoten. I ytterste konsekvens handler dette om menns rett til å ta selvstendige valg. I hvilke andre situasjoner i livet godtar menn å bli vurdert etter sin kones lønn? Hadde du godtatt avslag på billånet fordi kona di tjener for lite penger? Prøv å snu situasjonen på hodet: Ville en kvinne i 2008 godta det samme hvis hun tjener mer enn nok penger selv?

Motargumentet til regjeringen er selvfølgelig at det koster for mye. 500 millioner i året har de regnet ut at det vil koste å la disse 8000 mennene bli hverdagsvoksne for sine barn (Jens Stoltenberg i Dagbladet 9. oktober). Ja, det er mye penger. Men hva er det familien og samfunnet kan få tilbake. 500 millioner er 62.500 kroner i merkostnader for hver nye far som får rett til foreldrepenger. Hvor mye er en manns selvstendighet verdt? Hvor mye er et godt far/barn-forhold verdt? Hvor lenge skal norske familier være nødt til å godta dette? Regjeringen må snu. Knytt pappas egen permisjon til pappas egne penger og gi alle fedre lik rett til å være hverdagsvoksne for sine barn.