Mennene dominerer

En rekke norske teatre har hatt suksess og publikumsrekorder i 2003. Det kan være farlig, det. Og i teatrene styrer fortsatt menn.

AV DE 28 FORESTILLINGENE

på lista over oppsetninger på norske hovedscener i fjor ble 25 satt opp av menn, bare to av kvinner. Ett var et samarbeid. Og 27 av de 28 stykkene er skrevet av menn, bare deler av ett var skrevet av en kvinne. Av 15 barneforestillinger ble 12 regissert av menn, tre av kvinner. Mannsdominansen er fortsatt overveldende i norsk teater, selv om hovedvekten av publikum lenge har vært kvinner.

Når kommer stykkene skrevet av kvinner opp, og når får flere kvinnelige regissører slippe til mer på de gjeveste scenene? Det begynner å bli på tide.

BLANT DE TI

mest besøkte forestillingene på norske hovedscener i fjor, var fem musikaler, tre komedier og to seriøs dramatikk. Den absolutte vinneren var «My Fair Lady» på Oslo Nye Teater, som gjennom 100 forestillinger trakk 70000 publikummere. På Det Norske Teatret var Øystein Wiig og Gisle Kverndokks musikal «Frendelaus» årets mest solgte forestilling, mens greatest-hits-showet «Musikal Musikal» kom på andre - og den solgte også godt høsten 2002.

Men det slutter ikke der. I Bergen var vinneren Den Nationale Scenes versjon av «I blanke messingen», der teatret solgte 40000 billetter til 96 forestillinger. Og på Rogaland Teater var «Evita» med Mia Gundersen Leliënhof høstens store suksess, med et belegg på 100 prosent, altså bare utsolgte hus. Til våren kommer forestillingen opp igjen - allerede nå kan teatret melde at forestillingen vil bli tidenes salgssuksess på Rogaland Teater. Deretter er forestillingen planlagt satt opp i Oslo.

NATIONALTHEATRET HAR

en annen profil på sine suksesser. «Hvem er Ernest?», komedien av Oscar Wilde i regi av Kjetil Bang-Hansen, ble i 2003 institusjonsteatrenes nest mest sette forestilling. Det er godt gjort året etter at forestillingen først hadde premiere. Så, på femte, følger «Sporvogn til Begjær», som med Kjersti Holmen og Mads Ousdal i hovedrollene fylte 43 hovedscener. På sjuende plass på lista har Nationaltheatret sin tredje forestilling, «Festen» (igjen i regi Kjetil Bang-Hansen). Teaterversjonen av dogmefilmen solgte nærmere 24000 billetter i fjor høst - og spilles videre i år.

Dette året har Nationaltheatret lykkes i å trekke det store publikummet til sin hovedscene, og det også til den seriøse dramatikken. Årets feilslåtte var «Frakt under havet», som i vår bare fikk 11 forestillinger for godt under halvfulle saler før den ble tatt av.

For Det Norske Teatret har ikke hovedscenen vært like vellykket for billettkontoret. Carl Jørgen Kiønig og Terje Rypdals «Phantasma» fikk bare 18 forestillinger og 59 prosent belegg, mens Silvio Purcaretes utfordrende versjon av «Orestien» bare gikk tjue ganger, for under halve hus. «Måken», i Alexander Mørk-Eidems ambisiøse regi, ble spilt 21 ganger, med 75 prosent belegg.

RUNDT I LANDET

ble Trøndelag Teater ble teaterforestillingens rammer sprengt i «24 mislykkede nordmenn», men verken den eller Laila Goodys glitrende spill i «Bevis» klarte å fylle Trøndelag Teaters nye, og store, sal. «A Clockwork Orange» trakk få på Den Nationale Scene i Bergen, mens «Hedda Gabler» trakk godt for Rogaland. Det gjorde også lokalkomedien «Gudlabadne te na mor».

Riksteatret største publikumstrekker for voksne ble komedien «Arsenikk og gamle kniplinger». Teatret spilte også 53 forestillinger av sin «Romeo og Julie» (regi Bentein Baardson), som fikk 14000 publikummere. «Dop», den selvbiografiske monologen om et hardt liv, kom på tredje med over 10000 besøkende.

AV NYERE NORSK

dramatikk gikk musikalen «Frendelaus» best (den er riktignok bygd på en fransk roman), fulgt av Trøndelags «24 mislykkede nordmenn» og Norvald Tveits folkekomedie «Ungkarsfesten»,. Så følger dobbeltforestillingen «1900 Maskespill» og «1900 Maskefall», Gunnar Staalesen dramatisering av sin egen romantrilogi. Begge hadde premiere i 2002. For spilleperioden totalt har de langt høyere tall. Inkludert Kiønig/Rypdals «Phantasma» var det totalt fem (en dobbel) nyere norske stykker på hovedscenene i år, men bare tre urpremierer.

Blant regissørene signerte hardtarbeidende Kjetil Bang-Hansen tre av forestillingene på lista, Svein Sturla Hungnes sto for to, det samme gjorde Aleksander Mørk-Eidem, Bentein Baardson og Morten Borgersen.

I NORSK BARNETEATER

på hovedscener er det en suveren vinner: Thorbjørn Egner. Han står bak de tre største publikumssuksessene, med to ganger «Hakkebakkeskogen» på henholdsvis Nationaltheatret og Riksteatret, og en gang «Karius og Baktus» på Riksteatret. Og på 10. plass ligger nok en versjon av «Hakkebakkeskogen», fra Rogaland Teater, som hadde premiere på høsten. Hadde hele spilleperioden på denne forestillingen blitt regnet med, hadde det blir firedobbel Egner-seier.

Det er hyggelig for Egner og barna, men nyskapende på dramatikksiden er det ikke. Og nedover lista er det mange gamle kjente å se: Tre forestillinger av Astrid Lindgren og to Alf Prøysen. Men noen er nye: Trøndelag Teater har fått fram to nye norske forestillinger, Erlend Loes «Kurt koker hodet» og Lars Vik/Leif Lillegaards «Daniels jul». På Oslo Nyes Dukketeater var det urpremierer på både Ingvar Ambjørnsens «Samson og Roberto» og en norsk bearbeiding av Aristofanes «Freden» - «Full fjert for fred» av Petter Næss.

TOTALT ER DET FLERE

teatersjefer enn vanlig som kan sove godt om natta, med høyt belegg og mange suksesser på alle norske scener. Men situasjonen skjuler noe urovekkende: Teatrene er helt avhengig av suksess. Stor suksess, helst hele tida. Slik økonomien på teatrene nå er, har ikke teatrene råd til å mislykkes. Det betyr at de i begrenset grad tør eksperimentere. Det Norske Teatret har gjort noe forbilledlig ved å våge seg på to nye norske musikaler i samme år. De har også våget med utfordrende produksjoner av klassikerne, som «Orestien» og «Måken». Men det koster å ta sjanser som dette. I dagens klima hovedscenene trekke folk. Da risikerer man en overtakende kommersialisering av tunge institusjonsteatre - som på lang sikt vil svekke begrunnelsen for subsidiene.

SLIK ER DET

imponerende at Nationaltheatret i fjor klarte å trekke så godt med et mer klassisk dramabasert repertoar. At teatret med «Hakkebakkeskogen» solgte billetter til barn til opp mot privatteaterpriser på et kraftig subsidiert teater, er ikke like heldig.

Trenden går også mot større satsinger, med spilletid opp mot 100 forestillinger. Det er lettere å selge 50 ekstra saler til en stormusikal enn å få til markedsføring på tre forestillinger som hver skal fylle tretti saler. Billigere kan det også være å produsere en forestilling i stedet for tre. Men det skjærer ned på mangfoldet, og bidrar til tendensen til at bare de aller sikreste kortene får slippe til på de største scenene - enten det gjelder dramatikere, regissører eller skuespillere. Mangfold, variasjon og nyskaping er tryggere i de små formatene. Vi går mot en trend der teatrene produserer stadig færre, stadig større satsinger - og risikerer å grunnstøte hver gang en av de antatt sikre praktskutene uforsikret går på et skjær.