SÆREGEN STEMME: Jan Roar Leikvoll er en særegen stemme i norsk samtidslitteratur. 
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
SÆREGEN STEMME: Jan Roar Leikvoll er en særegen stemme i norsk samtidslitteratur. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Mennene framstilles som villdyr og farlige voldtekstmenn

Kvinnene har tatt makta i Jan Roar Leikvolls roman.

ANMELDELSE: Jan Roar Leikvoll står bak et helt særegent forfatterskap i norsk samtidslitteratur.

Siden den slående debuten «Eit vintereventyr» (2010) har han skildret de mest bestialske handlinger lagt til blant annet en konsentrasjonsleir og et ørkenaktig endetidslandskap. Førsiviliserte samfunn der alt handler om kampen for å overleve, og kun den fysisk sterke overlever.

Dette skildret i de vakreste og mest poetiske vendinger, der håpet er å spore i estetikken; enten i form av kunst - en fiolin eller en vakker glasskule. Eller gjennom kjærligheten.   

Mannsfritt samfunn
«Songfuglen» har samme tematikk, men en annen løsning. Handlingen er lagt til en udefinert samtid, med navn som klinger øst-europeisk. Der bor tenåringen Jakoba med sin mor. Tanten er nylig funnet død. Hver dag blir Jakoba pyntet med fletter, høye sko og kjole, og gjort klar for sangundervisning. Men det er noe som ikke helt stemmer. Etterhvert kommer det fram at Jakoba egentlig er gutt, på vei til å bli mann. Det må for enhver pris skjules. I byen der Jacoba bor er mennene persona non grata. Byen er omringet av høye murer voktet av bevæpnede kvinner. Mennene bor ute i skogen — nærmest som villdyr - alternativt er de kastrater, eller jobber på bordell som avlshingster.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dyrisk mannskraft
I likhet med Leikvolls tidligere bøker er altså kjønnsproblematikken sentral. Tidligere gjennom samfunn der mennene — eller snarere det maskuline — regjerer. Det maskuline framstilt som rå, nærmest dyrisk seksuell kraft. Og der det kvinnelige representerer det myke og vakre — både gjennom kjærligheten og kunsten. Homoseksualitet har vært et tema, skakke forhold mellom en feminin, underdanig gutt beskyttet av en brutal, sterk mann.   

Mennene framstilles som villdyr og farlige voldtekstmenn

I «Songfuglen», derimot, er det kvinnene som regjerer. Det er heller ingen idyll. De maskuline driftene holdes i tømme, men det koster. Hver natt høres skudd, kvinnene skyter menn som prøver å klatre over murene. En dag kommer Jakoba over det groteske synet av en mann som er hengt. Kvinneklærne er revet av ham, og han er åpenbart avslørt. Jakoba selv er i fare. Føttene vokser, stemmen forandrer seg, og han forelsker seg. Om kort tid skal han kastreres, både for å beholde sin vakre sangstemme, men også for å overleve.   

Poetiske skildringer
Ved bare å referere handlingen, virker denne boka både banal og overtydelig. Når Leikvoll likevel er en så leseverdig forfatter, er det fordi han har et så gjennomført, presist og vakkert språk.

Her er vare og poetiske skildringer av naturen, av mennesker, av følelser — alt sett gjennom Jakobas naive blikk. En uskyld blandet med en urovekkende brutalitet. Resultatet blir en særegen og lesverdig roman, som riktignok ikke når opp mot Leikvolls beste bok «Fiolinane» (2011). Men der forfatteren har dempet den betente blandingen av bestialitet og skjønnhet som bikket over i «Bovara» (2012).