Menneskehandelens ofre

ASYLPOLITIKK: Det er svært positivt at justisminister Knut Storberget har tatt til orde for at ofre for menneskehandel som vil vitne mot sine overgripere, skal kunne gis permanent opphold i Norge. Også Dagbladet istemmer i sin leder 20. desember at «opphold bare kan bli innvilget som motytelse hvis kvinnene hjelper politiet med å avsløre organisert menneskesmugling».Det er imidlertid viktig å huske at offerets frykt i mange tilfeller ikke bare gjelder henne selv, men også at represalier kan rettes mot familiemedlemmer i hjemlandet. Så lenge norske myndigheter ikke er i stand til å beskytte disse, bør vitnemål ikke være et absolutt krav. Da stiller man offeret overfor et umulig valg, mellom å bli værende i en overgrepssituasjon eller søke hjelp og samtidig utsette familiemedlemmer for fare.Dersom en kvinne mishandles av sin samboer, vil politiet naturligvis gripe inn uten først å spørre om hun vil være villig til å vitne mot samboeren. Når en kvinne er tvunget eller presset inn i prostitusjon, er også dette en pågående overgrepssituasjon. Situasjonene er ikke identiske, men prinsippet må være det samme: Beskyttelse av offeret kommer først, etterforskning og straffeforfølgelse straks deretter.

DET ER VIKTIG å huske at ofre for menneskehandel som oftest er unge, mange rundt 20 eller yngre, de har ofte gjennomlevd redselsfulle lidelser, og mange føler maktesløshet, skam, forvirring og desperasjon. Når vi søker løsninger, må vi beholde deres perspektiv, og vi må alltid ha klart for oss at det dreier seg nettopp om ofre. Dagbladet skriver også at det må stilles som tydelig krav at kvinnene «må bryte helt med prostitusjonsvirksomheten». Vi er enige i dette, så lenge det ikke betyr at hun må bryte med nettverket før hun søker asyl. Offerets perspektiv er lett å forstå: Når utfallet av asylsøknaden er uforutsigbart, vil det å forlate nettverket medføre en betydelig risiko. Ved avslag på asylsøknaden vil kvinnen bli returnert til hjemlandet, og kan der risikere represalier.

Man må ikke være naiv i arbeidet med disse problemstillingene. Det er heller ingen som har perfekte løsninger. Man kan lett risikere å etablere hjelpeordninger som lar seg utnytte av overgriperne. At enhver god ordning kan misbrukes, er imidlertid ikke spesielt for dette problemet. Det må derfor være opp til UDI og Utlendingsnemnda å vurdere hvert enkelt tilfelle, snarere enn at man forholder seg til absolutte prinsipper som ikke fanger opp kompleksiteten i overgrepssituasjonene.