Menneskelig forfall

MANGE FASCINERES av reality-show på tv hvor man kan fråtse i menneskelig lidelse, ydmykelse eller forfall. Enten det er i Big Brother, Fear factory e.l., synes trenden være å gjøre underholdning av mennesker som utfører ekstreme og ofte ydmykende aktiviteter med egen eller andres kropp, og utsetter seg for hendelser som utfordrer deres fysiske og psykiske grenser. Denne typen aktiviteter har eksistert til alle tider, men forbindes oftest med (selv-)destruktivitet og avhengighet, slik man finner det i f.eks. sado-masochistiske miljøer. Det er en kjent sak at noen av oss helt klart har behov for å ydmyke oss selv for f.eks. å oppleve en slags glede, og at andre finner like stor glede i å iaktta denne ydmykelsen. Man har også erkjent at jo flere grenser som brytes, jo lengre må man gå hver gang for å oppnå den samme grad av tilfredsstillelse som tidligere. Før var slike perversiteter oftest forbeholdt undergrunnsmiljøer, som var lukkede; for de innvidde. Over de siste årene har vi imidlertid i stigende grad blitt eksponert for slike ting i media - fremfor alt i tv/film - som underholdning. Denne reality-bølgen har forlengst også nådd scenekunsten. Norske Baktruppen var tidlig ute med å eksperimentere med virkelighetsbegrepet på scenen ved f.eks. å svelge ekte sovetabletter under forestilling. Performance-artister har lang erfaring i å påføre seg selv smerte. Organisasjonen «Fuck for forest» har knullet på scenen.

NYLIG VAR JEG tilskuer ved gruppen PONI sin konsert/forestilling «Project One», i regi av Kyss Frosken/ Nasjonalmuseet. Under opptredenen var intensiteten og reality-faktoren høy. Særlig islandske Erna Omarsdottir brøler til hun blir blodsprengt i ansiktet, og høy på sitt eget adrenalin vrenger og vrir hun kroppen til smertegrensen. De andre utøverne gir seg også hen, idét noen av dem smører en ekskrement-farget gjørme utover ansiktet og surrer seg inn med ledninger, teip o.l. Etter forestillingen blir gruppen entusiastisk applaudert og jeg hører komentarer som «helt rått» idét vi forlater lokalet. Jeg registrerer at jeg tilsynelatende er den eneste blant publikum som undres over hva slags handlinger vi egentlig har vært vitne til i løpet av seansen og hva disse handlingene sier om oss som har vært tilskuere. Og jeg undres om svarene er relevante i den virkeligheten vi lever i utenfor scenerommet.