Vi kjenner igjen lusa på gangen. Først benektelsen: Nei, det er ingen interneringsleire for uighurene og andre muslimske folkeslag i Xinjiang-provinsen i Kina, som myndighetene sa da en FN-rapport som dokumenterte leirenes eksistens ble kjent i august. Så utskjelling, som av det norske pressekorpset som nylig fulgte kongeparet til Kina, og fikk kjeft av kinesisk UD for å være «besatt av menneskerettigheter». Så innrømmelsen når benektelsen ikke lenger er mulig, og en forklaring om at det dreier seg om «utdannings-sentra». Og så et frenetisk forsvar for de grove bruddene på menneskerettighetene som Kina er skyldig i, i sin nord-vestlige, tradisjonelt muslimske, provins.

Det som har skjedd er dette: Hver tiende muslim - rundt en million mennesker - i Xinjiang-provinsen har de siste åra vært internert i leire som minner om konsentrasjonsleire, med piggtråd, vakter og tortur. Der har de gått gjennom hjernevasking for at hodene deres skal vaskes reine for islamistisk tankegods. I leirene drives det massiv indoktrinering, der de innsatte blant annet tvinges til å resitere kommunistpartiets politiske slagord, og å hylle president Xi Jinping. Det er en slags politisk demonutdrivelse som praktiseres. Den praktiseres administrativt, og uten lov og dom. Man interneres på mistanken om at man har islamistiske sympatier.