Menneskelig og bevegende

Ti år framover skal jo vår mann tilbringe bak cisterciensernes lås og slå, bøyd over tidebønnene, uten å snakke, før han igjen fra rundt 1960 får oppdrag ute i verden av sin kirke.

Ti år under et av de strengeste klosterregimer i Vesten, tilbrakt i en minimal kommunitet på en bitteliten øy utenfor den forblåste Wales-kysten - kan det bli memoarer av slikt? Alminnelige, lesbare memoarer?

Det kan. Broder Johns beretning fra sine år bak murene er faktisk den mest bevegende del av hans memoarverk hittil. Hvordan den unge nokså bortskjemte nordmannen med sin mangfoldige bakgrunn fra teater, opera og film skal «tilpasse seg» Benedicts eldgamle munkeregler, blir fundamentalt en fortelling om mestring.

Et kall

Til hjelp med å mestre et liv i bønn, tungt arbeid og den ytterste forsakelse stiller Vårherre opp med et kall. Viktig nok - men ikke tilstrekkelig. Kallet tjener som en rollemodell, som vår mann må streve til det ytterste for å leve opp til. I en materiell minimumstilværelse med vekslende åndelig utbytte, er det som han alltid ser seg over skulderen og spør: Greier jeg dette? Blir jeg en ordentlig munk nå? Er Gud fornøyd med meg slik? Det er noe dypt bevegende over fortellingen om dette strev: Så ulikt alt annet strev, likevel så gjenkjennelig. Det er også noe uunngåelig over fortsettelsen. Etter noen år på Caldey hentes Broder John ut av klosteret, først til det ene, så til det andre oppdrag for sin orden, til sist for å bli kalt til biskop i Oslo - en ytterst sjelden karriere for en cistercienser av streng observans.

Intensitet

Hva er meningen med dette? I det ytre tegnes en bevegelse mot større intensitet i memoarene. Fra rundt midten av boka blir det stadig flere mennesker vi møter, mer av avveksling, reiser, situasjoner. Bindet avsluttes med en serie skildringer fra Det annet Vatikankonsil, der tusener av prelater møtes i Peterskirken for å bli enige om visse kirkepolitiske dokumenter. Disputtene stiger fra biskoppelig mumling under de innledende konfrontasjonene, til avslutningens bølgende hav av opphisselse under kuppelen. Det «hender» altså mer og mer i boka, alt nedtegnet med Grans sans for levende og presise detaljer.

Men er det så sikkert at et spennende jordisk liv er et riktigere liv?

Selvfølgelig spør memoarforfatteren seg selv om dette eksplisitt, og naturligvis sier han nei. Hans hjerte ligger i Caldey, forsikrer han.

Samtidig legger han noe igjen i teksten som får leseren til å ane en dypere ambivalens. Han ble vel egentlig hentet ut av klosteret fordi han «passet» bedre til noe annet. Så blir han prelat i Roma og biskop i Oslo. Men «passer» han til det? Også fortsettelsen blir en historie om mestring.

Fortsettelse?

Spørsmålet om meningen med John Willem Grans liv føyer seg inn i det større allmennmenneskelige om hva slags liv vi mennesker egentlig passer til: Det ytre eller det indre, det åndelige eller det materielle, og om vår innstilling til det dypest sett bør være inderlig eller sarkastisk.

Til tross for sin rikt utfoldende karriere forblir vår mann en ensom, jaget sjel. At han legger igjen en undertekst om dette i sin bok, gjør at vi i tillegg til et viktig kildeskrift om norsk og internasjonal katolisisme, får et menneskelig dokument.

Boka ender med at Gran blir vigslet til biskop av Oslo i 1964. Er dette den «terskelen» tittelen lover? Leseren venter spent på fortsettelsen.