Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Menneskene er maktesløse i disse fortellingene»

Forfatteren H.P. Lovecraft døde i 1937. Han visste hva vi er redde for nå, skriver Knut Nærum.

Tegning: Gunnlaug Moen
Tegning: Gunnlaug Moen Vis mer

Advarsel: Denne teksten avslører slutten i filmene «War of the Worlds» (1952, 2005) og «Cabin in the Woods» (2011).

I GEORGE PALS FILM «Klodenes kamp» (1952), basert på H.G. Wells' roman av samme navn fra 1898, blir jorda angrepet av marsboere. I motsetning til i Spielbergs 2005-versjon, er invasjonen av jorda i Pals verk ikke først og fremst en anledning for Tom Cruise til å bli en bedre far. 1952-filmen handler om at marsboerne kommer hit for å pulverisere oss med dødsstråler. Denne filmen er åpenbart et produkt av sin tid: 1952 var et stort år for atomvåpenfrykt. USAs krig mot kommunister var varm i Korea og kald i resten av verden.

Populærkulturen har alltid vært en værhane. Den forteller hva vi til enhver tid er redd for. «The Dark Knight Rises» viser oss et samfunn hvor politistaten er innført på illegitimt grunnlag, kyniske finansfolk tyner samfunnet og et folkelig opprør fører til et brutalt undertrykkende regime. Riktignok later filmen til å påstå at den eneste løsningen på problemene er at en enkelt mann kler seg ut som flaggermus og denger forbrytere, men så har heller ingen påstått at kino har alle svarene.

SKREKKFORFATTEREN H. P. Lovecraft (1890—1937) har preget populærkulturen i hundre år, først og fremst gjennom alle de forfattere og filmskapere han har påvirket i sjangerne skrekk og science fiction. Blant annet innførte han de fire kjente standardgrepene:

• En ondskap eldre enn vår tidsregning
• Sovende guder som ikke må vekkes, for da er det ute med oss
• Riften i himmelen, hvorfra monstre fra en annen dimensjon angriper
• Det store tentakkelbeistet med kjeft som en vagina med hoggtenner og/eller urimelig mange øyne

UTEN LOVECRAFT, INGEN «X-Files». Eller halve Stephen Kings forfatterskap. Eller, bare av årets kinotilbud: «Prometheus», «Darkest Hour», «Cabin in the Woods», «Men in Black III». De flygende fiendene i «Avengers» er som klippet ut av Lovecraft. Nerdene har vært klar over dette i årevis, de leser Lovecraft og dyrker ham. Hans urmonster Chtulhu er så velkjent i nerdekretser at man kan gå inn på en sci-fi-sjappe og spørre om de har en Cthulhu-caps uten å bli sett rart på. Jeg har prøvd det.

Lovecraft er overalt. Blekksprutmonstrene kommer og kommer. På kino går jorda under oftere enn før, oftere enn den har gjort siden 1950-tallet, og den gang bygde man tilfluktsrom.

I Pals filmatisering av Wells ødelegger menneskeheten for seg selv. Forskerne mister sin ene sjanse til å lage et våpen som kan slå marsboerne tilbake, fordi folk flest er noe pakk som plyndrer og får panikk. Det som redder oss til slutt er bakterier, «Guds minste skapninger». Så er det salmesang.

MENNESKENE ER ALTSÅ maktesløse i disse fortellingene, henvist til å frykte og/eller prise krefter som er større enn man kan fatte. «Cabin in the Woods» handler om rituell menneskeofring for å holde gamle guder i ro. Det kan minne om hvordan enkelte rasende muslimer forsøker å redde Profetens ære ved å kaste stein på USAs ambassader; en voldsbruk som først og fremst springer ut av maktesløshet: Du kan ikke stanse USAs militære hegemoni, men du kan angripe blasfemikere (såpass effektivt at Oslo-politiet rykker ut for å unnskylde at ytringsfriheten blir brukt).

Knut Nærum. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet
Knut Nærum. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet Vis mer

Ikke bare var Lovecraft akkurat så redd for damer som monstrene hans tyder på. Han var også en uttalt rasist. Han ble fysisk syk av å oppholde seg i New York på begynnelsen av 1800-tallet, i det yrende livet blant innvandrere fra hele verden. Som kunstner omsatte han sin frykt og maktesløshet for det fremmede og ustoppelige (damer og utlendinger) i visjoner av Cthulhu og andre vesener.

SIVILISASJONENS SAMMENBRUDD og jordas undergang er blitt vante forestillinger, både i litteraturen, på kino og — framfor alt — i dataspill, som i all hovedsak handler om å løpe rundt i et bomba landskap og skyte menneskeetende zombier i hodet. Populærkulturen gir oss ikke mange løfter om at ting blir bedre. Grunnen til at vi sjelden ser filmer som viser en blank og grønn og bærekraftig framtid med demokrati og frihet, er at en slik framtid er lykkelig, og det finnes ikke noe så kjedelig som lykke.

Nerdene er kanarifuglen i tidsåndens kullgruve. Lovecraft er i ferd med å bli gjenoppdaget som forfatter fordi han treffer noe i oss. «Monstrene kommer,» sier han, «og dere kan ikke gjøre et skvatt for å stanse dem.»

Filmene viser oss ikke oss hva som kommer, men hva vi er mest redd for at skal komme. Slik utgjør de et omvendt kompass: «I hvert fall ikke den veien.» Jeg er ikke redd for undergangen, bare for mennesker som tror på den. I klimasaken har det kommet noen få, men ikke desto mindre skremmende tegn til resignasjon, og de kommer ikke fra mennesker som har spilt mye «Borderlands.» Toneangivende skribenter antyder at det er for seint å nå togradersmålet. George Monbiot erklærer at han regner kloden generelt som en tapt sak, og vil bruke resten av sitt aktivistliv på arbeid for å verne avgrensede naturområder.

SELV KOMMER JEG TIL Å fortsette å gå ut fra at det ordner seg. Min selvpålagte optimisme handler både om livsanskuelse og om alminnelig høflighet: Selv om båten skulle synke og det ikke er nok livbåter til alle, er det vår fordømte plikt å organisere en kø.

Mennesker har alltid fortalt historier om at verden går under. Og det går alltid over. Det har i hvert fall gjort det til nå.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media