Menneskenes barn

Sterkt pessimistisk framtidsvisjon preget av vold og kynisme.

FILM: En sci-fi-film helt uten fantasifulle, futuristiske dingser som flyr gjennom rommet og blåser fjerne planeter i biter, må ha et annet fokus enn de spektakulære leketøy. Her er det dommedagsprofetien det gjelder. Verdens ende er tikkende nær. Verden produserer nemlig ikke lenger barn.Meksikanske Alfonso Cuarón, mannen bak suksesser som «... og mora di også» (2001) og «Harry Potter og fangen fra Azkaban» (2004), har basert «Menneskenes barn» på den britiske krimforfatteren P.D. James\' svært mørke framtidsfabel.

Terrorisme

Året er 2027, åstedet er et London som har mer til felles med et utbombet Beirut enn med mer spektatulære, futuristiske visjoner. Byen er herjet av terrorister og paramilitære styrker med et brutalt oppdrag - å holde alle flyktninger utenfor de britiske grensene og innenfor piggtrådgjerdene i konsentrasjonsleirer inntil de kan deporteres.Dette er en verden uten barn. Den yngste - en 18-åring i Buenos Aires - blir rapportert død i en nyhetssending i filmens åpning. Theo (Clive Owen), en middelaldrende, desillusjonert og alkoholisert byråkrat, blir kidnappet på åpen gate og fraktet til en geriljagruppe som ledes av hans ekskone Julian (Julianne Moore). Her får han i oppdrag å eskortere en ung kvinne (Claire-Hope Ashitey) tvers gjennom landet til et mystisk skip som skal plukke henne opp utenfor kysten. Jenta er åtte måneder på vei. Hun bærer på intet mindre enn en sensasjon som kan brukes og misbrukes av både terrorister, politikere, skalpejegere og andre med dunkle motiver.

Djevelskap

Reisen blir et dramatisk forfølgelsesritt der det lille følget må flykte gjennom landskap som ser ut som livløse krigssoner og forlatte, ubeboelige katastrofeområder. De søker ly i en av konsentrasjonsleirene der anarkiet rår i pågående kamper med myndighetenes tanks og raketter. Barnet fødes i et regn av kryssild.Cuaróns elendighetsbeskrivelse har nesten bibelske overtoner i bildene av kvinnen med barnet i disse omgivelsene. Men slike optimistiske metaforer må vike for den svært detaljrike framstillingen av en djevelskap og en håpløshet som ifølge filmen ligger foran menneskeheten. Realismen i denne forsøplete visjonen er for stor til at man kan trekke på skuldrene. Der er noe ved den politiske underteksten i filmen som slår en hardt i magen.